Blåtur til Todalen
Sommeren 2006 fikk Ketil og jeg en samlet 50-års gave fra Hilde og Knut Erik. Vi skulle på Blåtur, altså en tur vi ikke visste hvor ville ende. Dagen opprant med regn og ting så mørkt ut, til alt overmål ble turen utsatt et par timer. Men så lysnet det og vi la ivei.
Vi var ganske spente da vi satte oss i bilen deres og kjørte av sted. Været var fremdeles grått, men lysnet mer og mer ettersom milene forsvant bak oss. Første stopp på veien var Arboretet i Svinvika. Jeg tror jeg skinte om kapp med sola da vi stanset, for dette var noe jeg hadde snakket om i mange år. Men selvfølgelig aldri hadde somlet meg til å gjøre noe ut av. Rhododendronhagen var nydelig og mystisk.
Vel inne i bilen igjen, forsvant det enda flere mil bak oss og vi tok av mot Todalen. Dette var upløyd mark for oss og vi satt der med store øyne mens forventningen steg. Til slutt havnet på på fjellet, og vi svingte inn på tunet til Kårvatn. En aldeles praktfull gård i fantastisk natur.
Vi ble installert i hovedhuset og kunne disponere stue, digert kjøkken og dobbeltrom. Dette var stort. Vi fikk lysbildefremvisning av sjefen på gården, og vi fikk til fulle sett hvor flott naturen der oppe er både sommer og vinter. Det hele ble forsterket av fantastisk musikk som i allefall ga meg frysninger nedover ryggen.
Etterpå fikk Ketil og jeg beskjed av Hilde om å ta med vanntette klær og støvler. Nu skulle vi nemlig gå bak en foss. Det å gå bak fosser er jo selvfølgelig helt dagligdags for oss, og særlig for meg med en smule vannskrekk og dårlig balansenerve. Vi labbet ivei mot fossefallet, og jeg må innrømme at magen slo krøll på seg da vi kom frem. Men jeg bestemte meg for at dette skulle jeg klare. Og det gjorde jeg. Jeg mistet pusten mens fossen rant ned over meg, inn i støvlene og nedover nakken min. Jeg trodde jeg måtte snu, men jeg kom meg inn og ut igjen. Knut Erik suste forbi oss bare iført trusa. Den sniken. Ketil var i allefall såpass høflig at han tok hensyn til meg. Dette var en stor seier.
Etter å ha skiftet til tørre klær, tok vi med mat og drikke og la ivei mot et gapahuk nær gården. Der tilbragte vi kvelden og en stor del av natta. Vi spiste, fortalte røverhistorier og spilte spill. Med bål og varme gensere hadde vi ingen problemer med å holde varmen. Innimellom vinglet jeg rundt på gressbakken i håp om å finne dekning for mobilen, så jeg kunne sende morsomme bilder til venner og familie.
Latteren satt løst denne helga, og det var et minneverdig opphold. Gode venner/familie og rett og slett masse hygge.
Huset vi bor i er et tidligere bedehus, derav tittelen. Det er et hus fylt med god mat og drikke, omsorg og latter.
Mona
9 jul, 2007
Artig
Sissel
9 jul, 2007
Det hørtes helt herlig ut!
Godt med gode venner!
Beate Veronica
10 jul, 2007
Ja, nå skal vi følge med på turen i England. Moro med slikt
Anonymous
10 jul, 2007
Blir spennende å kunne følge med i bloggen. Ta bilder i tide, men ikke i utide!
Hilsen Grete