08.08.09

I dag regner det, og det er fuktig luft. Fuktig var det i natt også. Vi tenkte oss inn til byen og rusle siden det var overskyet og levelig, men har ikke kommet så langt enda. Ketil sitter ute og leser og jeg sitter her og skal skrive litt om hvordan livet på campingen arter seg.

Vår kjære nesten nabo, herr Stänken som Ketil kaller han (siden han klaget på eksosen fra bilen da vi kom), er en mann med stor mage, og har en dame/kone som er en stor dame. Hun valser rundt i nattkjolen hele formiddagen, og sitter i forteltet og røyker, og røyker, etter en laaaang frokost. Han snakker med folk, mens hun bare sitter der og ser mye hitover.

En annen nabo, tvers over veien her, er en mann med enda større mage, har kone og hund som bjeffer (hunden altså). Men han er en hyggelig og blid mann, som sykler hele tiden, og hunden pleier å sitte på i kurven bak. Når han ikke lufter dyret langs veien ved bilen vår, og snur ryggen til når hunden legger fra seg noe som skulle vært plukket opp. Jeg tror han later som om den ikke er der.

Naboen ved siden av der igjen, rett ovenfor oss, er et par i 30-årene med en sønn og ei datter. Fruen i huset er fru supereffektiv, som lager mat, rydder og ordner i rekordfart. Datteren på rundt 8 år kanskje, er litt pysete og pinglete, og kan lett gråte seg til ting. Har jeg funnet ut inne i mitt hode. De er på tur til å dra nu.

Omtrent 50 % eller mer av de som bor på campingen må være nederlendere, det kryr av dem. Og så selvfølgelig tyskere da, og en del fastboende med blomster, lykter og figurer rundt omkring. De fleste her sykler til og fra forskjellige gjøremål som f.eks.dobesøk, dusjing, henting av vann o.s.v. De sykler hele tiden, hit og dit.

Campinglivet er noe underlige greier, som et lite samfunn for seg selv. Og det er moro å sitte og studere folk, og finne ut hvordan de er. Selv om vi aldri får muligheten til å finne ut om det stemmer. Man lærer seg å overhøre lyder når man er på do, til og med sine egne. Man senker kravene til vasking, rene klær og ryddig «hus», og svette (særlig her i varmen) blir dagligdags og noe man bare må leve med.

Enten liker man dette livet, eller så gjør man det ikke.

Helt plutselig kom jeg paa at vi jo hadde en minnepinne med oss. Den er nu tatt i bruk, og jeg sitter her paa en nettkafè og taster. Dere faar baere over med skriveleifer og annet. Bilder fikk jeg ikke satt inn, saa det faar vente til vi kommer hjem. Men dette er i allefall en liten oppdatering.