Mariekjeks med brunost, og appelsinsaft i stripete glass
Det kom plutselig over meg da jeg gikk tur i dag. Et minne fra barndommens herlige tid. Mammas familie hadde hytte på verdens fineste plass nordpå, dette var himmelrike på jord. Vi var der mye om sommeren da jeg var lita. Hytta hadde en stor glassveranda, som jeg husker som noe magisk, med sine store vinduer ut mot sommeren og sjøen langt der nede. På verandaen sto det et bord og rundt bordet var det flettede plaststoler i mange farger. Der satt vi og spiste mariekjeks med brunost, og drakk appelsinsaft fra glass med striper i alle farger som en spiral. Og rundt oss løp alle spinnkjærringene, som er edderkopper med små kropper og veldig lange bein.
Vi lå alltid på rommet bakerst i hytta, for det var størst, og ble kalt bakrommet. Det var ekstra stas når mammas søster var der, for hun var så utrolig flink til å lese bøker høyt for oss. Hun hadde en innlevelse som jeg ikke har sett maken andre plasser, og fikk oss enten til å hyle i ren skrekk eller ramle om i latter. Hun var veldig populær blant oss ungene, og vår yndlingstante.
Uthuset der var delt i to, det ene rommet hadde utedo, en slik “stamp” som måtte tømmes med jevne mellomrom. Jeg sjekket alltid nøye for edderkopper og annet utøy før jeg satte meg ned. Det andre rommet huset en gammel divan, og var ellers fylt opp av gamle blader. Det var et skattkammer for en leselysten unge, og man overså elegant alt støvet bare man fikk begrave nesa i et blad.
Hagen hadde bærbusker og roser, flaggstang og et rundt steinbord. Bak hytta gikk det en sti ned til en bekk, som ble brukt både til kjøleskap og vasking av klær. Bare ikke samtidig. På andre siden av bekken hadde en bror av min bestefar hytte. Bestefar, eller far som jeg kalte han, var pølsemaker, og verdens beste. Når vi var på hytta om sommeren og han på jobb, så pleide han å sende pakke med bussen. Det var rene julaften når vi pakket opp godsaker og ukeblader.
Det jeg husker aller best fra denne tiden er stundene på verandaen med mariekjeks og saft, roen og samhørigheten sammen med de voksne.
En enkel liten stund på en glassveranda kan sette dype spor i et barnesinn.
Huset vi bor i er et tidligere bedehus, derav tittelen. Det er et hus fylt med god mat og drikke, omsorg og latter.
MajorogMeg
21 okt, 2009
Hørtes ut som et deilig barndomsminne:) Har noen slike jeg også fra min Mormor…flotte minner.
Vedr. hodelykt ja..synes det er litt skummelt å gå med det jeg. Jeg lyser opp i svartet og intet:) Sikkert en vanesak. Må bare venne meg til det.
Ja, havet er vakkert men værhardt her. Men det finnes det klær imot:)
Nyt høstkvelden:)
Grethe
21 okt, 2009
Ja det var en hærlig og bekymringsfri tid.Kjeks,saft og ikke minst platespilleren til tante.
Hanne
21 okt, 2009
Ja, den hadde jeg helt glemt. Det var ei herlig tid, det er sant. Bekymringsløst og trygt.
Tullik
21 okt, 2009
Høyrest så koslig ut. Og kan jo minne oss på at det ikkje alltid er dei store tinga som skaper gode minner.
No svirrer det med minner i mitt hode, hytta med Mormor og Bessen, bål, pølsespidding, krabbefangst, roing…. Deilige gode minner !!