I dag var dagen for å komme seg ut i frisk luft igjen, etter en ukes tur-tørke. Jeg er jo vant med å gå en eller annen form for tur nesten hver dag, så jeg begynte å bli passe desperat. Gradestokken viste -11, så jeg fant frem et par gamle votter med plass til hender med hansker på. Mobilen i ene lomma ( i tilfelle fall, kink i ryggen eller besvimelse), og kamera i den andre. Så gikk jeg.

Jeg må vel bare innrømme at jeg ikke akkurat gikk fort, med en mage som ikke likte frokosten og litt småsvimmel fant jeg et passe rusletempo. Jeg tror jeg skjenet ut et par ganger, men hanket meg inn igjen og holdt meg etterhvert på “den smale sti”. Etterhvert økte jeg tempoet, men møtte en miniatyrbakke og måtte slakke av. Gudbedre for en form.

Uansett så var det helt herlig å komme seg ut igjen, få luftet hodet og kroppen. Det bet frisk i kinnene og, og det meste føltes helt greit. Nu skal vi snart sette kursen mot byen, siden gubben kom hjem i går og fikk fri til i dag så drar vi sammen.Vi skal en ørliten tur på butikk og kafè, og det ser jeg frem til. Jeg kjenner at jeg er moden for positive opplevelser og påfyll til sjela, og kan nesten ikke vente til neste uke og tur til Ålesund og sønnens familie.

Ha ei flott helg folkens.

Da jeg tok dette bildet, hørte jeg lystig fuglekvitter. Og et lite lykkeblaff for forbi meg.