For 10 år siden
Denne måneden er det 10 år siden pappa døde. Jeg fatter ikke hvor årene har blitt av, samtidig som det virker som om det er enda lenger siden.
Han hadde en lang sykdomshistorie bak seg da han døde, bare noen måneder før han skulle fylt 70 år. Vi hadde hatt vel ti turbulente år bak oss da han endelig fikk slippe dette livet, og vi omsider kunne gjøre oss ferdig med en sorg som hadde preget oss over så mange år.
Det jeg vil huske om min kjære pappa er slik han var før sykdommen tok over livet hans. Jeg minnes turer i skog og mark, sommer som vinter, på ski eller til fots. Vi pakket nistekurv eller sekk og la ivei, og helgene var som oftest forbundet med turer ut i skog og mark. Og siden dette var noe vi vokste opp med, så var det alltid lystbetont. Vi hadde hytte på fjellet som han bygde selv, og den var flittig i bruk. Sommerferie var campingtur og besøk hos besteforeldre her i Trøndelag. Han var en aktiv mann, engasjert i det meste, og verdens beste pappa og etterhvert moffa for sine barnebarn.
Det høres kanskje rart ut, men jeg minnes begravelsen som en “trivelig” dag. Det var trist og sårt i kirka, men samlingen etterpå med mat og kaker var preget av varme og smil. Det var mye latter og gode ord, akkurat slik som det skal være. Og en verdig avslutning. Vi som familie satt igjen med en følelse av å endelig få komme oss videre, og pappa fikk omsider slippe bort fra dette livet som var blitt så vanskelig og vondt.
Og livet går faktisk videre, utrolig nok.
Pappa og oss jentene, med Rjukan i bakgrunnen.
For 20 år siden døde min svigerfar, etter en tids sykdom måtte han gi tapt for kreften. Han rakk å fylle 60 år den sommeren og døde like før jul samme år, det føltes som om han i det ene øyeblikket var der og i det neste borte. Det gikk så fort.
En ung svigerfar med min kjære mann i armkroken.
Huset vi bor i er et tidligere bedehus, derav tittelen. Det er et hus fylt med god mat og drikke, omsorg og latter.
Torilpia
21 feb, 2010
Ja livet går videre uansett. Man minnes de man mister med både glede og litt vemod – men samtidig er det slik det må være (på en måte). Gruer veldig for den dagen da jeg mister en/begge foreldre .. hvis de går over før meg vel og merke.
Du får ha ei flott ny uke Hanne – klemmer!
Marit
21 feb, 2010
Så fint å mines sine kjære på denne måten. Jeg blir helt med når jeg leser hvor herlig pappan din var. Det er viktig å ta vare på de gode minnene, og at du minnes han med glede og ikke med sorg, savn og vemod.
Flott innlegg, Hanne.
Klem fra Marit
MajorogMeg
21 feb, 2010
Flott bilde av dere og Pappa. Nesten så dere virket litt kjent…
Nydelig skrevet Hanne…jeg mistet selv pappa i kreft for 8 år siden. Masse smerter, så det var godt han fikk slippe.
Ja, livet går videre, alltid!
Takk for lykkehilsen, drar til Trondheim imorgen, Major opereres onsdag, da setter vi nesen ut mot havet igjen.
Ha en flott uke, klem fra meg ved havet:)
Grethe
21 feb, 2010
Gode ord og fine minner om pappa. Jeg kan nesten høre han i disse ol tider slå henda sammen og rope. DET BLE GULL JA !!!!!!
Hanne
21 feb, 2010
Jepp. Det ville være typisk han. Og han var jo spesielt interessert i skøyter, med de gode gamle gutta.
bestemor drillo
22 feb, 2010
Både gode og såre minner er gode å ta fram en gang i blant!! Nydelige gamle bilder!! Klem fra meg;))
Tullik
22 feb, 2010
Sorg og glede hand i hand…. er det noko som heiter. Og det er vel livet, begge deler høyrer med. Heldige er me som sit att med gode minner.
Eirin
23 feb, 2010
For et nært og godt innlegg, min venn, jeg leser både sorg og glede i det.
Takk for koselig hilsen inne hos meg, jeg synes det er godt å være her igjen. Veldig rart det der, med de venner vi har her, som vi bare kjenner på denne måten.
God klem fra Cora og Eirin, som ikke går tur i dag, men heller fyrer med ved for ikke å fryse i hjel.
synnøve Smebye
23 feb, 2010
Hei Hanne
Du må bare ta deg en tur,men jeg håper du vil bli med inn og ikke være på vaskerommet:D
Jeg jobber torsdagen her.
Faren din var en grei mann som fikk en fæl sykdom.
Synnøve
Hanne
23 feb, 2010
En vakker tekst!
Takk.
Pludrehanneklem