Dager derpå
I går ble jeg plutselig nærmere 60 enn 50. I bli 30 år var en blandet følelse, å bli 40 var en fryd og å bli 50 var helt ok. Men nu er jeg på vei mot de 60 og vet ikke helt var jeg synes om det. Alternativet er selvfølgelig desto dårligere, så sånn sett er det jo helt greit.
Jeg klarer ikke helt å ta det inn over meg kjenner jeg. Om noen år er vi en liten gjeng på jobb som plutselig er de eldste på gruppa vår, og da har mine “gamle” kjære medarbeidere gått inn i pensjonistenes rekker.Vi snakker om det av og til, vi som står for tur. Vi har også begynt å snakke om pensjon, og ler litt av oss selv.
Hvordan føler jeg meg egentlig? Litt stiv og støl når jeg først skal kjenne etter, litt sliten etter tøffe tak på jobb. Noen ganger sliten etter tøffe tak i familien også. For livet går jo ikke på skinner, og sola stråler ikke hver dag. Men slik er jo hverdagen for de fleste. Og det er slik det skal være. Jeg trenger lengre tid på å komme meg når jeg er sliten, kjenner jeg. Det er slutt på å sprette opp av senga om morgenen, selv om jeg fremdeles er et morgenmenneske. Jeg trenger til tider laaaaang tid på å komme i gang med gjøremål, men det er helt greit når jeg først kommer i siget. Jeg kan fortere velge bort ting jeg ikke orker å gjøre. Slik som vinduskarmene i huset som skulle hatt et nytt strøk med maling. Kanskje i år.
I min alder forbeholder jeg meg retten til å ikke mene noe til enhver tid, og kan la nyheter bare suse over hodet på meg. Jeg velger selv å ikke ta alt mulig inn over meg, slikt som ikke er viktig, og gir glatt faen noen ganger. Det er det som er herlig med å få noen år på baken. Man er ikke så opptatt av å tekkes andre, og man lærer å si NEI. Jeg prøver å ta vare på de jeg er glad i, og bry meg om det som er viktig for meg. Så får alle andre bry seg om resten. Jeg har ingen planer om å redde verden uansett.
Jeg føler meg på mange måter friere nu enn da jeg var yngre, og det er en deilig følelse. Jeg er fremdeles gift med samme gubben, har barn og barnebarn, har familien nært meg, noen litt lenger unna, gode arbeidskolleger og gode venner.
Livet er ikke så verst faktisk.
Om bare sneen kunne forsvinne og våren titte frem.
Ha en fin søndag.
Huset vi bor i er et tidligere bedehus, derav tittelen. Det er et hus fylt med god mat og drikke, omsorg og latter.
Synnøve
27 mar, 2011
Alder er bare et tall, Hanne!
Noen er født gamle og noen er unge hele livet. Personligheten har mye og si.
Men jeg synes at jeg er i min beste alder:))
Og være i 29årsalderen + er den beste alderen,synes jeg:)
Ha en fin søndag.
Nå holder vi på og rydde opp etter flommen,fisj hva det lukter stygt av ting;(
Nå skal jeg på seinvakt:)
Klem
Å,du må bare kom en tur og smake på lemonaden:)
Ha en fin søndag
Hanne
27 mar, 2011
Alder er bare et tall ja. Det er det som er oppi hodet som teller, som hun sa, en pasient på jobb en gang.
I hodet er jeg nok fremdeles 40 år, det er en flott alder.
Lisbeth
30 mar, 2011
Hehe, hva skal jeg si som har fått seniluke på jobben i år. Ikke så mye å gjøre med alderen…. den går din gang.
Hanne
31 mar, 2011
Gurimalla Lisbeth, har du fått seniluke. Ketil gleder seg til han får det.
lisbeth
2 apr, 2011
Hanne, nå får man seiniluken det året man fyller 60. Ikke så galt at det ikke er godt for noe…
bestemor drillo
31 mar, 2011
Bare vent til du har passert 70, da kan du virkelig begynne å slå ut håret for da tror alle at du er senil alikevel!
Ha en fin kveld! Klem!
ingebjørg
10 apr, 2011
kosele å lese det du skriv! ha ein fina dag videre. mvh
ingebjørg