I år har jeg tidlig ferie, og for å være helt sikker på å få startet tidlig så avspaserte jeg noen dager også. Så torsdag den 16 juni dro vi, med kurs for Moseldalen. Vi var bestemt på å snirkle oss nedover, med å kjøre gjennom Sverige. Bare for å ha sagt det, Sveriges skoger er utrolig kjedelig, og mange plasser var det gårder som kvalifiserte til å være med på “Der hvor ingen skulle tru…….” eller “Anna i ødemarken” for den del.

Dagen etter sendte GPS-dama, som plutselig var blitt engelsk, oss ut på de små veier når vi prøvde å komme oss til Varberg for å overnatte. Og campingplassen som skulle befinne seg på vår venstre side var forsvunnet i løse luften. Vi kjørte mellom Varberg og Falkenberg i frustrert jakt på den hærsens campingen i over en time da vi, på vårt siste forsøk, endelig fant den.

Lørdag dro vi videre mot Friedrichstadt, i storm og regn. Gudbedre for et vær. Vi holdt oss løpende orientert om været nedover Tyskland, via datteren hjemme. Og det så dårlig ut, faktisk så dårlig at jeg ble litt deppa. For det var jeg som hadde gnåla om å dra tidlig for å unngå den verste varmen i Moseldalen, men været så fint ut før vi dro. Tror jeg sjekket flere ganger om dagen den siste uka.

Regnskyer rundt trafikken.

Vi kom sent til Friedrichstadt. Gubben gikk inn og fikk plass, og kom ut igjen for skulle starte opp bilen. Død. Den var helt død. Og jeg døde nesten jeg også. I allefall fikk jeg hjerteklapp og kjente frustrasjonen ta tak i meg for alvor. Var det slik ferien skulle bli; drittvær, ødelagt bil, sitte i Cochem i regn og vind…… Skulle hele ferien gå i dass!!! Det var nesten like før gråten tok meg.

Campingeieren der er en jovial, morsom og hjelpsom fyr, og vi fikk koblet oss til strøm gjennom vinduet til kontoret hans. Gubben ringt NAF i Norge som tok kontakt med likesinnede i området, og etterhvert kom en mann som fikset problemet. Halv to på natta fikk vi endelig lagt oss, og måtte bare slå oss til ro med å være der søndagen i møkkaværet, for doningen måtte på verksted. Det bøttet ned og det var storm i kastene. Og jeg kjente depresjonen ta tak i meg. Men utpå dagen søndag lysnet det, så vi ruslet rundt i byen og koste oss med lunsj, og på kvelden var vi der og spiste middag.

Mandag dro vi Husum, og bilverksted. Vi ruslet rundt i byen og koste oss i 3 timer, og kom tilbake til ferdig bil til den nette sum av 900,-. Kan ikke klage på det. Bestemmelsen var tatt, det ble ikke Moseldalen i år, vi satte kursen tilbake mot Danmark. Og nu er vi i Middelfart. Været er sky, vind og sol, og vi har det fint her.

Gubben på tur mot havna i Husum.

Og på havna var det filminnspilling. Vi så ingen lik, og heller ikke Harry Klein.