Denne karen her ble produsert i jula, og står fremdeles. Riktignok har begge armene løsnet og nesa har falt av, men slank og kjekk står han der med lua på snei.  Jeg er bare glad han ikke står der og ser inn vinduet som i boka til Jo Nesbø.

Jeg var forresten til fysioterapeut og ble kartlagt i dag, og omtrent det eneste som var bra med meg, var vekta mi. I allefall føltes det slik. Men dette blir så bra så, sånn etterhvert. Jeg ser i allefall lyst på det, og da har man kommet langt allerede.

Ha en fin kveld, den siste i januar.

Vi er snart i februar og jeg har et lite håp om at våren kommer også i år. Vinteren har hittil ikke vært i et isgrep som de to forgående vintre, takk og amen for det. I dag er det -15 og det er til å leve med, men kaldere behøver det ikke bli. Jeg trenger ikke få panikk for vedlageret eller frosne vannrør, så trimmingen opp og ned kjellertrappa er ikke et tema i år. Januar har gått med på å lære meg å gjøre ingenting uten å stresse, og jeg er fremdeles i en læringsprosess. Indre stress har ført til mye ubehag og vondter har jeg fått erfare. Men nu går det så mye bedre, og når jeg i tillegg får kommet meg til fysioputten og bli knadd litt på, ja da………

Før jul var søstersen og jeg i København som vanlig.

Denne helga besøkte vi Botanisk Hage, og det var en fryd å vandre rundt inne i drivhusene. Her tar Grethe en titt inn før vi går over terskelen til en fuktig verden.

København består av sykler så langt øyet kan se. Og siden det blåste ganske mye denne helgen, så lå de til tider strødd.

Denne gangen fant vi en en spennende butikk ved navn Notre Dame, i en bakgate. Her hadde de alt mulig av ting & tang, og etter å ha vært innom på fredag så skulle vi tilbake lørdag. Men da var både gata og butikken som sunket i jorden. Bortevekk. Jaja, vi skal gjøre et nytt forsøk neste tur.

Jula kom og gikk, som den gjerne gjør. Mange til bords julaften, og ellers en rolig uke. Gubben var egentlig på jobb, men med tomt kollektiv hadde han bakvakt og kunne være hjemme et par dager før han gikk ut i fri. Aldri har jeg tatt så få bilder ei jul, som i år.

Dette ble ikke rare innlegget, men det er en sped start på et nytt bloggår. I dag har jeg fri, og skal på kafè med søstersen og mamma, og ellers lese i boka jeg startet på denne uka. Må prøve å få tilbake leselysten. Og siden jeg har blogget så skal jeg ta meg en runde på andre blogger også, i løpet av dagen.

Ha en flott vinterdag der ute.

Er det muuulig?!

Men jeg har gått runden min oppi marka, vasket vitrineskapet og alt inni, og den gamle skjenken….. helt til torsdag. Da måtte jeg melde forfall på jobb, slapp og elendig og med uggen hals. Men gudbedre så kjedelig det er å ikke orke noe, jeg er ikke laget for slikt. Og ute har det vært strålende vær, mens jeg har sittet inne.

Men det verste var at jeg skulle til byen og besøke mannen. Vi skulle på Rica Nidelven og spise lunsj, og på Skydsstasjonen og drikke kaffe…….. sukk. Men nu kjenner jeg at formen er stigende igjen, gubben kommer på hjemmebesøk, og jeg har satt en bolledeig. Kaffe og nystekte boller sammen med gubben, jeg forlanger ikke mer.

Ha en flott lørdag.

Vakkrt med stille vann og klar luft.

Sist helg, etter barnedåp hos sønnen og familien, så la vi ivei hjem etter kaffen. I mørket. Og i mørket forandrer alt seg, det er vi skjønt enige om. Vi tok ferga fra Vestnes til Molde, suste hjemover, og skulle rekke neste ferge med god margin. Jeg syntes det tok sin tid før vi kom til Krifast, og plutselig så vi stedsnavn vi ikke kunne huske fra turen ned. Noen laaaange tuneller vi visste med sikkerhet at vi ikke hadde kjørt et par dager før, dukket opp, og der passerte vi jaggu et skilt med Sunndalsøra.

Vi hadde kjørt feil. Hvordan er det i det hele tatt mulig å kjøre feil på den strekningen? På Sunndalsøra stoppet vi, sjekket GPS, og fant ut at vi akkurat rakk ferga. Men det gjorde vi jo ikke, for tidspunktet vi forholdt oss til var når ferga skulle være på Kvanne, og det var jo på andre siden av fjorden.

Konklusjonen her burde være at vi skal slutte å skravle i bilen, og heller følge med skilt enn å se på kyr. Men….

Ikke nok med det, Anders Jakobsen er ute av “Skal vi danse”. Det er nesten det verste av alt.

Men her kommer noen bilder fra turen nordover i august.

Nydelig “liten” baby på torvet i Narvik. I bakgrunnen troner et nytt hotell under oppsetting.

Utsikt fra “hytta” på Bøstrand.

Vi var på Foldvik dager i Gratangen. Og på Mølla var det utstilt kunst.

Jeg lager min egen kunst.

Vakker natur på vei mot Efjorden.

Noen liljeblader på et lite vatn. Nydelig.

Kunstverk i fjæra. En av Vår Herres klinkekuler kanskje? Sånn ellers er det Jan, svigermor og gubben, og noen har tydeligvis sagt noe festlig.

Rett og slett en kai.

På vei hjem fra en flott uke i nord, overnattet vi på Fru Haugans Hotell. Flott hotell, nydelig mat og veldig trivelig betjening på restauranten.

Et glimt fra innsiden.

Mellom to hus i Sjøgata dukket denne opp.

Gubben fant en bensinstasjon fra “gamledager”.

Dette var turen nordover i korte trekk. Etter at vi kom hjem har vi vært en tur til Ålesund og besøkt sønnen og familien, og tittet på vårt nye barnebarn. Nu skal vi til Gjøvik en tur, og så er det barndåp og da tror jeg vi er ferdig med fartingen for i år. Det har i grunnen gått i ett fra våren startet og til nu, med turer hit og dit og jobbing med hage, drenering, takrenner og gårdsplass. Nu er tiden inne for å roe ned, og satse på kjølige og klare høstdager i vakre farger. Tre favner ved er i hus og vinteren kan komme. I desember.

Nu må jeg titte innom andres blogger, ellers er det vel ingen som finner veien hit heller. Ha en fin dag.

Vi ble møtt med spørsmål om vi ønsket middag, og det gjorde vi selvfølgelig. Og 45 min. senere kom de og banket på døra for å fortelle av nu var det mat. Nydelig mat, selv om det må innrømmes at gubben nok ville hatt litt større posjon. Vin til maten, dessert og kaffe etterpå. Vertskapet var tilgjengelig hele tiden, og vi hadde en veldig hyggelig stund ved matbordet. Fikk med oss historie fra tiden hotellet kom i drift og frem til nu.

Vi hadde fått nøkkel til både ytterdør og rommet vårt. For vertskapet forlot oss etterhvert mens vi satt og slappet av, med beskjed om at var det noe vi ønsket når kom tilbake fra turen vår, så var det bare å kontakte dem hjemme. Huset deres lå bare 50 m fra hotellet. For siden rommene ikke hadde verken radio eller tv, så var en tur ut et ypperlig alternativ. Vi vandret ute i halvannen time, over hengebruer og gjennom skogen. Jeg så en hare, og ellers hadde vi selskap av lemen i bøtter og spann. Våte var vi da vi ruslet tilbake i skumringen, og resten av kvelden ble tilbragt på rommet. Som var et syn i seg selv.

Romantikken, varmen og hyggen formelig oste i dette rommet.

Stoler man bare sank ned i. Velbrukt i fra gammel tid.

Mannen på tur over hengebruen. Vi var utpå begge to, og jeg må innrømme en smule angst da han rugget skikkelig i brua. Da vi kom over så vi et skilt hvor det sto at man bare skulle gå en av gangen, og man skulle gå rolig. Jatta.

Da vi kom tilbake ble klær hengt til tørk, vinduene åpnet og vi sovnet til susen fra elva. Herlig. Neste morgen var det dekket til frokost, to bord, til oss og et svensk par som var der. Ketil tok etterhvert kaffen med seg ut på trappa for en røyk, og vertskapet kom ut med tilbud om påfyll. Jeg ruslet også ut og satte meg på trappa med kaffekoppen, sola skinte og det var rett og slett idyll.

Kaffetrappa vår.

Aldri har vi spist frokost på et hotell som har kunnet varte opp med en “frokostsal” som dette.

Utsikt fra hotellet.

Hotellet kan nok virke litt “fortapt” når det dukker opp i skogen, men la dere ikke skremme. De er nyoppstartet og har planer for uteområdene, og potensialet er stort. Dette er en perle allerede.

God fornøyelse til dere som stikker innom.

Lørdag ettermiddag i nydelig sommervær.

Lørdagen startet litt småsurt men finværet kom, og det ble både varmt og hett etterhvert. Byen myldret av folk, og det var mat og drikke å få i hver en krok. Her kunne man godt være.

Ketil på tur nedover en av de mange smågatene i byen.

Idyll rundt hvert et hjørne.

Gammel bebyggelse og kirkespiret i bakgrunnen.

Kvelden kom og vi ruslet, sammen med mange andre, mot slagghaugene mens skumringen snek seg innpå oss. Vi kunne ane magien allerede på tur ned mot byen.

Kirkespiret bak slagghaugene i siluett mot en flott sommerhimmel.

Spelet tok til og grep meg fra første øyeblikk. Musikken og sangene var flott, det var masse humor men mest alvor, noen rockete frekvenser som virkelig gjorde seg godt, en sterk historie og i det hele tatt en fantastisk opplevelse. På bakgrunn av det som hadde skjedd i regjeringskvartalet og på Utøya så rørte enkelte scener meg mer enn andre, og det var sterkt. Jeg følte meg rett og slett fanget i historien. Det var virkelig en magisk kveld, i magiske og historiske omgivelser

Åpningsscenen var dans rundt mai-stangen, i siluett oppå slagghaugene.

Kalle og Ellen i forelsket dans. Kalle dør etterhvert, på tur over fjellet mot Tydal, sammen med sine medsoldater.

Vi var så heldig som fikk oppleve denne kvelden i flott sommervær. Selv om noen sier at enkelte scener egner seg veldig godt i ruskevær, så foretrakk jeg en småkjølig sommerkveld. Vi var godt kledd, satt på sitteunderlag og hadde pledd på fanget og over skuldrene. Vi hadde fått gode råd på veien.

Søndag dro vi hjem i fortsatt nydelig sommervær. Vi tok en annen rute hjem og tok en avstikker oppi Ålen, for der hadde ikke jeg vært før. Ei flott helg på alle vis

Og Elden kan jeg bare anbefale på det varmeste.

Martini Bianco og jordbær i glassene. Her er det stilfullt.

Den eldre og den noe yngre garde.

Det ble grilling, tale og stort fyrverkeri fra et gedigent tordenvær. Vi var glad vi hadde tak over hodet, selv om de som satt ytterst ble litt våt på bena. Aldri har vel noen i familien blitt feiret med slikt leven. Men moro var det.

Siden de fleste gjerne har det de trenger av ting & tang, så ble vår gave en blåtur. Den ble gjennomført i juli, og til vår store undring ble været aldeles nydelig. Turen gikk til Veidholmen, utenfor Smøla.

Den spreke 50-åringen poserer på en rasteplass. I dette øyeblikk var vi en smule skeptisk til været, for gudbedre så surt og kaldt det var.

Men vi fortsatte trøstig, på leting etter en flott plass vi visste om, for å spise lunsj. For mat må man ha når man er på tur.

En slik jubileumstur krever sin vin, og vin ble det. Vin, chiabatta, kaffe og kaker, og sola titter frem. Kan det bli bedre?

Etterhvert kom vi til fergeleie over til Smøla, men der måtte vi vente nesten en time. Så da tar man en stikktur, og vi fant dette.

Om jeg ikke husker helt feil, så het det Vestnes her. Aldeles nydelig.

En av bruene over mot Veidholmen i bakgrunnen.

Etterhvert som vi passerte over Smøla, kom det mange sukk og kommentarer. For makan til vakker natur har jeg ikke sett siden turen til Lofoten sist sommer. Og når vi endelig kom over til Veidholmen, var vi helt henført. Intimt, blikkstille hav, sol, hyggelige mennesker, båter, måser, hus til salgs (!) og jeg vet ikke hva…. Vi ble betatt.

Vandring mellom husene, på utkikk etter perler. Og de fantes.

Middag ble inntatt på sjarmerende Havkroa. Der hadde de nydelig Bacalao, trivelig uteområde klemt inn mellom husene rundt og en meget hyggelig dame bak disken. Anbefales på det varmeste.

På vei hjem fikk vi litt regn mens vi ventet på ferga, men det var helt greit. Vi hadde hatt en fantastisk fin tur, og brukt absolutt hele dagen. Så litt regn må man tåle. Og når det gjelder gaven vår, så var blåturen en gedigen suksess. Jeg gir tipset videre.