Sånn ser det ut på gårdsplassen i dag, holke over hele linja. Jeg har ordnet med ny forsyning av strøsand og skal iføre meg passende klær, for så å begi meg ut på farlig underlag. Kronen på verket er at det snart er mulig å ta svømmeknappen i garasjen. Juhu. Gjett om det må graves her til sommeren.

På hjemmefronten er det også en del kamper om hvordan de hjemlige plikter og gjøremål skal fordeles, i allefall var det noe som var flittig diskutert da jeg var ung. Selv har jeg alltid vært av den formening om at det er greit det er forskjell på kvinner og menn.  Jeg mekker ikke bil, men gudbedre som gubben har gjort det alle de årene vi hadde gammelbil. Ikke snekrer jeg heller, eller står øverst på stigen når det skal males. Riktignok har jeg malt min del av vegger og annet opp gjennom årene, og vaglet på stilasjer med hjertet i halsen. Og jeg har ofte vært håndlanger når det har vært snekkerarbeid. Men jammen har han holdt på mye alene også. Jeg måker sne når gubben er borte, ikke når han er hjemme.

Han har aldri bakt et brød i hele sitt liv, eller noe annet for den del. Innomhuslige sysler har alltid vært forbeholdt meg, og jeg er faktisk fornøyd med det. Riktignok har jeg kanskje i perioder ønsket noe annet, men når jeg da ser han står og reparerer, eller mekker på noe, så er det på en måte helt ok å stå inne og bake brød. Da jeg gikk skole igjen i voksne alder, så kom jeg hjem til ferdig middag et helt år, fordi han gikk på skole om kvelden.

Uansett hvordan jeg ser på dette, så ser jeg bare at vi har jobbet, og fortsatt jobber sammen. Som et team styrer vi mot samme mål, nemlig å skape et hyggelig hjem, en trygg base for familien. På hjemmefronten har jeg ingen kampsak.

Dagen i dag har blitt brukt til å fundere litt, gå tur sammen med Grethe, spise berlinerbolle og drikke kaffe sammen med Grethe, og bake boller.

Berlinerbolle må inneholde syltetøy. Mmmmmmm… snadder

Jeg kan omsider kjenne på at våren er på tur, og at det regner er helt ok for meg. Jeg har omsider fått time hos fysioterapeut, og skal ta den, selv om ryggen er nesten helt god. Kanskje kan man forebygge fremtidige ryggtak. Når det gjelder den berømte gnisten, så er jeg i tenkeboksen. Jeg tenker i det hele tatt mye for tiden. Og mens man tenker kan man jo bake boller, eller spise noe godt.

Slik kan bollene bli, når man blogger samtidig. Så heldig at jeg liker mørke boller da. Og alle andre må bare finne seg i at de er mørke.

Ha en flott marsdag.

I dag fant jeg et reklameblad for EuroPris, mellom masse annen reklame. Og der reklamerte de for små drivhusvarianter som kan plasseres på bord eller i brede vinduskarmer, går jeg ut ifra. Jeg må vel innrømme at jeg ikke har studert de så inngående enda, men det er liksom slik jeg ser det for meg. Dette må jeg ha, og så må jeg finne ut hva jeg skal så. Jeg har hatt lykke med Tagetes tidligere, og satser på det, og kanskje Margaritter. Av en eller annen merkelig grunn er jeg veldig glad i Tagetes, og synes de lukter så godt. Duften bringer meg tilbake til barndommen.

Noen som har andre gode forslag? Det bør helst være sikkerstikk, altså noe som garantert vil vokse opp, tåle en trøndersk sommer og en nordnorsk hobbygartner.

Det er liksom dette jeg ser frem til, med lengsel og smerte. Min lille hageflekk bak huset, med utgang fra den lille gangen mellom stue og kjøkken. Her inntar jeg frokost og lunsj om været tillater det, og kan sitte lenge etter at sola har forsvunnet rundt hjørnet, om det er varmt nok. Riktignok er ikke utsikten noe å skryte av, men hva gjør vel det. Den er min.

Strand og stille vann, nesten så det kunne vært sommer.

Ender koste seg i vannet, på jakt etter mat. Og en sneklump ytterst på et isflak, kunne gjerne bli tatt for å være en svane. Eller…?

Nu har vi akkurat fortært et ypperlig måltid med perfekt biff, ovnsstekte poteter, sopp og løk og annet tilbehør, og selvfølgelig rødvin i glasset. Dette er teamwork fra begynnelse til slutt, til og med rydding etterpå går unna i en fei. Med Beate hjemme var vi tre om jobben i dag. Måltidet hadde en tydelig humoristisk atmosfære, og med Sting på full guffe under rydding så fikk noen av oss med oss noen dansetrinn på veien.

Nu er tiden inne for å skli ned i sofaen og se på OL. Kanskje blir det gull i dag også.

En liten Pondus stripe viser med all tydelighet at alle som en lengter etter sommer og grillsesong.

Herved vil jeg ønske alle sammen en flott kveld, og helg. Tudeluuuuu….

Han hadde en lang sykdomshistorie bak seg da han døde, bare noen måneder før han skulle fylt 70 år. Vi hadde hatt vel ti turbulente år bak oss da han endelig fikk slippe dette livet, og vi omsider kunne gjøre oss ferdig med en sorg som hadde preget oss over så mange år.

Det jeg vil huske om min kjære pappa er slik han var før sykdommen tok over livet hans. Jeg minnes turer i skog og mark, sommer som vinter, på ski eller til fots. Vi pakket nistekurv eller sekk og la ivei, og helgene var som oftest forbundet med turer ut i skog og mark. Og siden dette var noe vi vokste opp med, så var det alltid lystbetont. Vi hadde hytte på fjellet som han bygde selv, og den var flittig i bruk. Sommerferie var campingtur og besøk hos besteforeldre her i Trøndelag. Han var en aktiv mann, engasjert i det meste, og verdens beste pappa og etterhvert moffa for sine barnebarn.

Det høres kanskje rart ut, men jeg minnes begravelsen som en “trivelig” dag. Det var trist og sårt i kirka, men samlingen etterpå med mat og kaker var preget av varme og smil. Det var mye latter og gode ord, akkurat slik som det skal være. Og en verdig avslutning. Vi som familie satt igjen med en følelse av å endelig få komme oss videre, og pappa fikk omsider slippe bort fra dette livet som var blitt så vanskelig og vondt.

Og livet går faktisk videre, utrolig nok.

Pappa og oss jentene, med Rjukan i bakgrunnen.

For 20 år siden døde min svigerfar, etter en tids sykdom måtte han gi tapt for kreften. Han rakk å fylle 60 år den sommeren og døde like før jul samme år, det føltes som om han i det ene øyeblikket var der og i det neste borte. Det gikk så fort.

En ung svigerfar med min kjære mann i armkroken.

Ikke en gang gubben vil ha noe med meg å gjøre, siden han sier at jeg ikke trenger å komme til byen i helga. Ikke at jeg hadde orket heller da, men han kunne jo late som om han ville ha besøk av meg. Jeg har bedt han hjem en liten dagstur i stedet, men tror ikke han vil det heller. Jeg føler meg som en pestbefengt klatt.

Men ikke så galt at det ikke er godt for noe, jeg kan ligge under yndlingspleddet mitt med “Tilbake til Riverton” av Kate Morton, og begrave meg i romantikk og mystikk i engelsk herregårdsmiljø på 1900-tallet. Jeg har nylig avsluttet den siste boka med henne, “Den glemte hagen”, som var så utrolig vakker at jeg ville ha mer da den var over. Og så er det jo OL, om noen ikke skulle være klar over det.

En god nyhet oppi snørr, nyseanfall og hostekuler, er at vi skal få ei favn ved i helga. Noe som varmer ikke bare huset, men også mitt hjerte, siden kulda ser ut til å vedvare, og vedlageret skranter voldsomt. Og tenke seg til at gubben lo da jeg sa jeg hadde bestilt 3 favner i sommer, for det var jo aaaalt for mye. Nu snakker han om å bestille 5 favner til neste vinter.

Dette er tatt da vi startet turen mot Moseldalen sist sommer. Vi er på tur nedover sør Sverige, i regnvær. Ferien vår er på en måte i gang, når jeg plasserer bena på dashbordet. Slik har det alltid vært. Litt mimring passer også godt på dager som dette.

Ha en flott kveld og ei fin helg.

Vi har en gang som fremdeles står der, og der står den visst godt. Jeg har ikke så mye som gløttet på en malingspensel i vinter. I påvente om at den berømte arbeidslysta skal overmanne meg, gjør jeg meg klar til kamp. For til tross for at det er lysere om ettermiddagene, så er hodet og kroppen min like treg. Jeg blir helt matt av mennesker rundt meg som sprudler av pågangsmot og kreativitet, men heldigvis så er det ikke så mange av dem. For jeg synes jo selvfølgelig at andre kan ha det like fælt som meg. Det skulle bare mangle. Derfor blir jeg superskeptisk og skuler mistenksomt om noen skulle finne på å jodle i ren iver over å skulle sette i gang med et digert malingsprosjekt, eller noe i den duren.

En annen ting er at jeg omtrent gråter av reprisen fra “Herskapelig” med Toppen Beck. Jeg blir så rørt av norsk natur og fjellheimer at det nesten er flaut. Fantastiske hager dukker frem på skjermen, og jeg sukker henført og mumler for meg selv om at slik vil jeg også ha det. Hager, blomster, mennesker, hus, fjell, alt slikt rører meg for tiden. Mennesker som følger sine drømmer, og lever “lykkelig” alle sine dager, tiltaler meg veldig. Slik vil jeg også bli. Tror jeg. Men har jeg en drøm da? Før i tiden drømte jeg om å reise ut i verden, og se og oppleve andre kulturer. Nu vil jeg ikke lenger enn til de britiske øyer eller Tyskland, eller bare Norge for den del. Min drømmer har skrumpet betraktelig inn, og det er greit. Jeg savner ikke de gamle drømmene.

Mine nye drømmer er gjennomførbare, og skal gjøres sammen med min kjæreste i livet, nemlig gubben min. Jeg har et håp og et veldig sterkt ønske om at vi skal bli gamle sammen, og få oppleve noe av det vi snakker og drømmer om. Mine nye drømmer favner også familien min, og ønske om stadig å skape nye minner og opplevelser sammen.

En helt annen ting er at jeg i år har planer om å så blomster inne, det er det lenge siden jeg har gjort. Hvor jeg skal sette vekstene har jeg ikke tenkt på enda, men noe må jeg vel finne på. For jeg har jo en helt grei hage, om enn ikke så flott som de jeg ser på tv’n, og det hadde vært morsomt å bidra meg egenproduserte blomster igjen. Delmål er viktig, det lærte jeg da jeg utdannet meg til hjelpepleier. Og det å så frø inne er et delmål, på vei mot det store målet som selvfølgelig er å sette underverkene ut i hagen. Så da har jeg en plan. Tenk det.

Se så fort som tiden gikk, når jeg satte meg ned uten en fornuftig tanke. Det er på en måte litt betryggende å se, og observere alle ordene som har trillet ut av mitt akk så tomme hodet.

Ha en fortreffelig kveld.

Søstersen og jeg har gått en liten tur, og fikk med oss fuglekvitter på turen. Det var nesten så man skulle tro at våren var her. Fuglekvitter er som balsam for sjela mi, og ørene. Jeg er bare hjemom på tur ut igjen, egentlig. Skal bare poste dette, skifte klær og så gå bort til mamma og spise vafler og trollkrem. Derfra er det rett på jobb. Alt er i gangavstand, og det passer meg bra.

Det er både morsdag, fastelaven og Valentines i dag har jeg fått med meg. Ikke har jeg fått blomster, ikke kjærlighetsgave og ikke har jeg fastelavensboller, så her i huset er alt som det pleier å være. Tulipaner har jeg, men det er bare fordi jeg har kjøpt dem selv. Sånn er livet i bedehuset, og det passer meg bra.

Ha en flott dag alle sammen, med kaker, blomster, kjærlighet og omsorg.

Litt tåkete rundt oss da vi gikk tur i dag.

I kveld skal jeg hive innpå smertestillende og dra på datakurs, og lære bildebehandling. Gleder meg.

Ha en fin dag, damer.