Og Edinburgh er en by som bare må oppleves, den hadde alt. I allefall alt vi ønsket. Vi parkerte bilen i Roslin (kjent fra Dan Browns bok om Da Vinci koden), og brukte bussen inn til byen. Det tok rundt 45 min. og vi fikk sett litt på turen dit. Vi travet The Royal Mile opp og ned gang på gang, og fant oss fort en “stampub” som het The HalfWay House. Det er en liten pub som ligger midt mellom to gater, og lokalet og betjeningen sjarmerte oss i senk straks vi stakk hodet innenfor døren. Puben hadde alt man kunne drømme om i en liten pub. Vel verdt et besøk. En guidet tur med buss er en utmerket måte å se byen på, og billetten kan brukes i 24 t. Det er så mye å se og oppleve her, at de to dagene vi hadde var bare en dråpe i havet. Byen er full av små gater og smug, og man kunne trenge en hel uke for å få med seg alt. I tillegg er det mange museer, og flere av dem har gratis adgang. Og selvfølgelig må man besøke Edinburgh Castle.

Dagene gikk fort og vi satte kursen sørover, på tur mot Hadrians mur, som også var et av Ketils ønsker. Der fant vi en liten campingplass med en snodig eier som het Graham, og som minnet veldig om en viss mr. Larkin. Her var vi et par dager, og fikk vandret langs muren. Det er et imponerende syn å se den langstrakte muren slynge seg bortover heiene. En etterlevning fra romertiden. Om dagene var det mye vind, men om kvelden stilnet deg og himmelen åpenbarte seg i de mest fantastiske farger.

På veien mot de hvite klippene i Dover tilbragte vi noen dager i Scarborough, kjent for å være en av landets først badebyer. De voksne av oss har vel hørt Simon and Garfunkels “Scarborough Fayre”. Vi snirklet oss nedover kysten, og klarte ved hjelp av GPS å komme oss velberget forbi London.

Turen gjennom England var bare flott. De små landsbyene er akkurat slik man ser dem på de gode gamle engelske seriene, og heiene er grønne, uendelige og prydet med steingjerder. Det er sauer over alt, og noen plasser går både, sauer, kyr og hester sammen. Å kjøre på venstre side var ikke noe problem, i følge mannen, for det var han som kjørte. Vi tok feil vei i første rundkjøring da vi kom fra båten i Newcastle, men etter der gikk det fint. Vi hadde ikke trodd vi skulle møte på bratte bakker, men det gjorde vi på vår tur mot kysten. Den var ikke anbefalt for campingvogner og bobiler, men det oppdaget vi for sent. Vi kravlet oss opp med hjertet i halsen, og lang kø bak oss. Engelskmenn er vennlige og hjelpsomme, og campingplassene er bra. Noen er til og med en opplevelse i seg selv, i positiv retning. Man spiser og drikker både godt op billig på pub, og som bonus får man atmosfære og lun humor. Det vi savnet mest var rasteplasser langs veiene. Siden England regnes for å være det landet som fant opp campinglivet, så var det smått med rasteplasser. Vi måtte lete godt får å finne en mulighet til å kjøre ut til siden, uten å stå i grøfta.

Å bruke GPS er en vanesak, og i begynnelsen var vi veldig uenig med GPS-dama vår. Helt til vi oppdaget at grunnen til det var at vi ønsket å kjøre de små veiene for å få sett landet, mens hun ville ha oss på raskeste vei. Dermed så slo vi av og fulgte kartet der det passet, og brukte GPS på rene transportetapper og gjennom større byer. Uansett er gode kart uunværlig, for å kunne stake ut kursen og gi rett opplysning til GPS må man konferere med kartet. I tillegg kan man flere ganger finne byer med samme navn, og de kan gjerne ligge på hver sin kant av landet.

Vi har bare akkurat oppdaget landet, og ser på fjorårets tur som en start på flere turer. Og vi er allerede igang med å planlegge en tur til Skottland neste år.

Et glimt av vakker arkitektur i Edinburgh.

En liten bit av The Royal Mile.

En del av et fort ved Hadrians mur.

Stranden ved Scarborough.

En typisk gate i Scarborough. Alle disse husene er hotell, og de er så smale at det er bare inngangsdøra og et vindu ved siden av.

Klippene ved Dover er faktisk hvite. Det hadde jeg ikke trodd.