Norge og Sverige er ekstremt dårlig på dette, og toalettene ser ut som det de er, et dass. Det flyter med papir på gulv og andre plasser, ikke er det såpe, ikke er det toalettpapir og ikke er det tørkepapir, og det er møkkete. Tragisk rett og slett. Da er Antibac flasken god å ha i etterkant av et slikt besøk. Vi har noe å lære av tysk grundighet.

Når det gjelder det å ha ferie, så er det noe man lengter etter og venter på, og så plutselig er det over. Ikke for det, vi har enda ferie, men turen vår er jo over. Jeg trenger noen dager på å lande etter slik farting, og enda flere dager på å vaske og stryke klær, det tar liksom aldri slutt. Heldigvis insisterte Ketil på at bilen skulle tømmes søndagen vi kom hjem, og det ble den også. Vi er allerede igang med å snakke om neste langtur, og det blir i 2011.

Etter at vi kom hjem har vi tatt det med ro, og ellers puslet med småtterier. Ketil har klippet plen og holder nu på å rydde i garasjen, og som den skrotnissen han er så er det litt av en oppgave. Men det ser meget lovende ut så langt. Jeg har holdt på med opprydding etter turen, bakt litt og blogget. Denne bloggingen sånn i ettertid, med å velge ut og sette inn bilder, er ganske tidkrevende. Men moro er det.

Denne edderkoppen bor i blomsterbedet bak huset. Og vepsen strever med å få bort syltetøy fra vingene etter at han ramlet på rygget oppi en syltetøyklatt på fatet mitt.

I går dro vi fra Friedrichstadt, etter å ha tatt litt bilder og tittet på campingplassen. Plassen var fin, litt oppdelt av trær og hekker/kratt. Men standarden var nok ikke den samme som i Cochem, den virket var litt sliten.

Ketil slapper av med ei bok.               Utsikten bak campingplassen.

Litt av campingplassen, og kanalen like bak trærne.

Vi kjørte nordover mot Danmark, og kjørte over grensen like før en liten by som het Sæd. Kjekt lite navn. Nord Tyskland er flatt og består av milevis med maisåkrer, vindmøller og en god del hester, og i år også veldig mye veiarbeid. Danmark er også flatt, består av mange vindmøller, maisåkrer og en del hester. Vi kjørte over Store Belt brua som kostet nesten 700 kroner, flott bru, masse penger, og neste bru var Øresundbrua som kostet 550,-. Vi har regnet ut at vi har brukt ca 2500,- på bruer og båt på denne turen.

Danskene fornekter seg ikke, til og med service har de.

Veien strekker seg langs sjøen, og plutselig dukker det opp et flott fyr.

Så var det å betale igjen.                           Vindmøller og hav.

Vel over i Danmark ville vi vente med å spise middag til vi kom til kafeen over Øresundbrua, men der var det dårlig med tilbud. Dermed kjørte vi videre for å finne en plass ved veien, som viste seg å ikke være så enkelt. Det eneste som fantes var McDonalds, Burger King eller 7Eleven, ingen plass med normal mat. At folk kan leve av denne type mat, går over min fatteevne.

Vi endte opp ganske så desperat på Burger King, og da var klokka blitt halv ni på kvelden. Det var 7 timer siden vi hadde spist og stemningen ombord var amper. Etter maten var mannen i huset mett og fornøyd og forkynte at vi skulle kjøre inn i Norge før vi slo oss til ro. En time etterpå var han på jakt etter en plass å stå for natta. Vi endte opp på en Eurostop like ved veien, med et øredøvende bråk av biler. Men er man trøtt nok så sover man. Og det gjorde vi.

Denne sto utenfor Burger King i Sverige, og er et minnesmerke over den ukjente seiler. Det ser så trist ut der den står, litt på skakke, ensom og forlatt i ugresset. Dette var nok helt klart en glemt statue, og da synes jeg de bare skulle fjernet den eller flyttet den en annen plass.

I dag kjørte vi videre mot Sverige, etter å ha spist rundstykker til frokost. Det var det eneste jeg fikk tak i i går som overhode kunne ligne på brødmat. Det begynte å regne i Sverige og det har det fortsatt med hele turen i dag. Like før grensa stoppet vi så Ketil fikk kjøpt seg tobakk, og jeg fant endelig brød. Utenfor Moss hadde vi en lengre stopp, hvor vi spiste og planla forbedringer med bilen til neste tur. Slike samtaler er morsomme.

Etter mange mil i øsende regn kom vi endelig frem til Gudbrandsdalen og Elstad Camping, vi har spist lapskaus på boks, som forresten smakte himmelsk godt, og tilbehør var svenske rundstykker og Solo.

Dagen etter skinte sola over lågen, og tåkedottene kom og gikk oppi høyden.

]]> http://bedehuset.org/2009/08/pa-vei-hjem-igjen-2/feed/ 1 http://bedehuset.org/2009/08/pa-vei-hjem-igjen/ http://bedehuset.org/2009/08/pa-vei-hjem-igjen/#comments Fri, 21 Aug 2009 16:30:05 +0000 Hanne http://bedehuset.org/?p=534 13.08.09

Onsdag etter at vi postet det siste på bloggen, så ruslet vi litt rundt i Cochem for siste gang denne ferien. Ketil kjøpte seg et diger krus hvor det sto Kaffee Pause, det skal han visst ha på jobb. Etterpå gikk vi på den samme vinsjappa som alltid, fikk prøvesmake litt og kjøpte med oss 6 l vin hjem. Tre rødvin, 3 hvitvin (halbtrocken), en hvitvin (søt) og en rosêvin. Noe mer har vi ikke kjøpt hverken av alkohol eller annet. Vi gikk og spiste middag på Weinhexenkeller, hvor vi har vært før, og hadde ellers en rolig kveld i heimen.

Her spiste vi et par ganger. De har god mat og god service, og meny på engelsk om man ønsker det. I tillegg har de levende musikk, som vil si en mann og hans orgel eller hva det var. Han sang på tysk, men refrengene var på engelsk, siden det var engelske sanger med ompa-touch.

Dette så vi flere ganger i Cochem, folk som hadde hundene sine i barnevogner, rett og slett komisk. Hunder i kurver var og et vanlig syn.

I går startet vi før elleve, etter å ha vinket farvel til naboer, handlet litt på Rewe og stilt inn Nora på Hamburg. Så la vi i vei. Etterhvert stilte vi inn på Glückstadt, og dit kom vi ikke før sent på kvelden. Alt for lang økt, som vanlig.Vi fant ingen campingplass der, men Ketil oppdaget tilfeldigvis et skilt med muligheter for å parkere gratis. I mørke gater, på ukjent sted er det ikke så enkelt å finne frem, men vi kom oss til slutt ned til havna. Der sto det flere bobiler, og det var virkelig flott der, med havet like ved. På natta regnet det såpass at jeg måtte opp og ha igjen takluka.

Her passerer vi utkanten av Hamburg, et trist område med bare industri.

Parkeringsplassen ved havna.         Vindskjeve trær.

I formiddag ruslet vi rundt i Glückstadt, som var en koselig liten by. Vi spiste lunsj før vi dro videre oppover kysten. Det var herlig å kjøre andre veier enn Autobahn. Området fra byen og et godt stykke oppover kysten var et syn i tysk grundighet når det gjelder hager og hageanlegg, hus også for den del. Det bugnet av blomster, busker og trær, og jeg var helt i fistel der jeg prøvde å forevige dette. Til slutt måtte jeg legge fra meg kamera for i det hele tatt få med meg noe selv. Husene, både små og store, var velholdte og hagene var et syn. Jeg bare sukket henført imellom enkelte hysteriske hyl. Det var også moro å se mange navneskilt med tydelig nederlandsk vri.

Et gartneri med bugnende bed utenfor, og husene med de festlige takene.

På veien videre så vi denne båten som nok takket for seg for mange år siden, men dekorativ er den. Ei ferge dukket også opp, som en del av veien, og dermed gratis.

Vi kom frem hit til Friedrichstadt i ettermiddag, og fant en campingplass nær byen. Etter frenetisk utprøving av det elektiske her, så fant vår nye nabo ut at feilen lå hos campingen. Bra var det for da begynte Ketil å gå rundt seg selv, etter å ha røsket ut av alle skap og rusket i alle ledninger han kom over.

Vi ruslet inn til byen, og ble nok en smule betatt. Byen er veldig nederlandsk, med kanaler, smale bruer og de smale husene med tripp-trapp tak. Byen er grunnlagt tidlig på 1600-tallet, og de snakket nederlandsk her til langt inn i det 18. århundre. Det kryr av små butikker med det vanlige turistjuggelet, men også mye annet spennende (og dyrt). Rundt torvet ligger spisestedene tett i tett, og jeg prøvde å se det hele for meg uten alle bilene, reklameskiltene og alle flaggene som vaiet her og der. Turismen ødelegger noe av sjarmen, det må jeg innrømme. Men en by vel verdt et besøk.

Middag inntok vi i paviljongen på campingen, schnitsel er ikke min favoritt men grei nok i dag, middag til oss to, en stappfullt hvitvinsglass til meg og to halvlitere på gubben til 250,- går an. Dessuten spilte de gamle låter av Kim Larsen, og bare det kunne jo gjøre hvem som helst lykkelig. Campingen består av en stor del dansker, og sjefen her snakker dansk.

En husrekk på torget i Friedrichstadt, og veldig nederlandsk. Utrolig flott dekor på dette lille huset.

Ketil ser utover en av de mange kanalene i byen. Og jeg har plassert meg i en gammel vannpost.

Husene er flott dekortert, og dørene likeså. Kanskje det var en slik dør man skulle hatt hjemme.

En butikk med fargerik kunst er verdt et besøk, og det var dyrt. Jeg spurte pent innehaveren om jeg fikk ta bilder.

Det er forresten veldig flatt her, og det har blåst godt i hele dag. Litt kjølig vind faktisk, det er slutt med den fuktige heten vi hadde i Moseldalen.

I morgen drar vi videre, mot Danmark.

I går hadde vi en rolig dag, igjen, Ketil hadde vondt i baken etter sykkeltur, og blemme under en fot. Jeg tror han begynner å bli skrøpelig gitt. Vi ruslet inn til byen utpå formiddagen, jeg var slapp og slettes ikke i form, denne konstante varmen tar helt knekken på meg. Jeg får nesten en panikkfølelse av og til når jeg føler at jeg ikke får puste. Og det var ekstremt klamt og varmt denne dagen. Hvem snakket om skrøpelig?

Vi hadde bestemt oss for å ta Thomas-toget på en liten sightseeing rundt i byen, men synes vi fikk lite igjen for hundrelappen det kostet. Alt foregikk på rivende tysk, og i et humpete og skranglete tog så var det ikke mye vi fikk med oss. I tillegg var det så varmt før vi kom i siget at jeg holdt på å utånde, iallefall føltes det slik. Vel tilbake på torget, dro jeg gubben med på stampuben vår, og etter et par slurker kald hvitvin så livet straks lysere ut. Sjefen er en hyggelig pubeier på 74 år, og har drevet puben siden 1961, sammen med kona. Det er en skikkelig lokal plass, litt tilbaketrukket fra mylderet i hovedgaten. Og billigere.

Sjefen på stampuben vår.                                     Visstnok en god øl.

Sjefen tok bilde av oss to.

Sulten overmannet oss etterhvert og vi gikk til hovedstrøket for å spise, fant en plass under parasoller og slo oss ned. Der satte det igang, alle de mørke skyene som hadde ligget der siden tidlig morgen, samlet seg sammen og slapp løs uværet. Alle sluser åpnet seg og det bøttet ned. Folk sprang som gale, og det var egentlig ganske så festlig. Det begynte å regne gjennom parasollen, så vi satte inn en superspurt og kom oss innendørs. Men ganske våt bare på det lille stykket, så jeg fikk låne en kopphådduk til å tørke meg med. Enkelte tordenskrall var som kanonskudd, og regnet bare fortsatte. Serveringsdamene sprang ut og inn med mat, med paraplyer og serveringsbrett over hodet. Vi spiste og kosa oss, og satt til det var trygt å bevege seg utendørs.

Hovedgaten i Cochem i vann.

Flittige damer med paraply.

På vei derfra etterpå gikk vi forbi et bord hvor vi hørte noen norske gloser, jeg snudde meg og tittet mens vi gikk, og så den ene damen smilte. Så snudde vi og gikk tilbake, det er ikke mange nordmenn her så man hiver seg over de man treffer, Detter var et par fra Trondheim og et fra Oslo som var på sykkeltur fra Trier til Koblenz. Vi skravlet lenge og hadde det riktig så trivelig.

Tilbake på campingen slappet vi at noen timer før vi igjen ruslet mot byen utpå kvelden. Vi gikk litt i smågater til vi slo oss ned på stampuben vår igjen. Der satt vi en liten stund og så dukket plutselig de samme parene opp igjen. Vi ble sittende sammen noen timer der, og hadde en livat kveld med mye latter. Det er slikt som piffer opp, man treffer totalt ukjente som man finner tonen med, og så skilles man igjen. Det ble sent før vi var tilbake i huset vårt.

I dag skal vi bare roe ned, og siden vi har bestemt oss for å dra i morgen, så har jeg «vasket» huset og ryddet. Vi skal betale i dag, så er det bare å pakke sammen og ut på veien i morgen. Vi setter kursen mot Nord Tyskland, og skal kjøre over grensa til Danmark. Derfra blir det litt opp i landet før vi snur mot Sverige og hjem igjen.

Til slutt noen ord igjen om alle disse menneskene på campingen vår. Vi har et par dager hatt en nabo med katt og papegøye med seg, i bur. Ikke samme bur da. Katten fikk komme ut av og til og da lå den bare rett ut på gresset, ikke rart den var tykk. Papegøyen sto ute av og til og skravlet og laget lyder, mannen i huset pratet med den og vinket til den om han var i bobilen og fuglen sto ute. Rare mennesker. Folk kommer og drar hele tiden, så det er stadig noe nytt å feste blikket på. Og han som klaget på eksos hilser vi på rett som det er, vi vinker over veien til hverandre.

Nu skal vi inn til byen, så jeg får postet dette på bloggen. Da blir det ikke flere poster før vi er hjemme igjen, og da med bilder.

I går hadde vi en rolig dag, og gikk ikke inn til byen før utpå dagen. Det regnet og var grått fra formiddagen av, så vi tok det med ro. Varmt var det uansett.

Vi ruslet rundt på gamle trakter, tittet innom stikkgater, gikk plasser vi ikke hadde vært før og ruslet til slutt en tur opp til borgen. Jeg tok en del fine bilder, det er så mange flotte motiver å ta av her. I det hele tatt en veldig trivelig og fin dag. Til slutt endte vi opp en plass med et glass vin og en øl. Vi var sulten så vi gumlet i oss to rundstykker jeg hadde kjøpt, og tørt brød og vin er faktisk godt. Bordet ved siden av oss ble fylt opp med fok fra Spania, som ikke kunne verken engelsk eller tysk. Servitøren kunne også bare tysk, så Ketil var tolk siden han visst at Cerveza var det samme som øl. De trodde selvfølgelig med en gang ar han kunne spansk og alle åpnet munnen samtidig og ordene trillet ut av dem. Ketil fikk litt panikk og fikk med kroppspråk formidlet at det var alt han kunne. Men de skravlet, smilte og lo og det samme gjorde vi.

En lampe ut av det grønne.               To menn.

Fin utsikt fra klosteret, og etterpå stupte vi ned i stein og grønne vekster.

Et vakkert vindu.                                 Til minne om noen?

En nydelig pyntet kirkegård. Bildet til høyre viser borgen i bakgrunnen for grønne vekster.

Vel tilbake på campingen slappet vi litt av før vi gikk tilbake for å spise middag. Selvfølgelig på en restaurant hvor de bare snakket tysk, vi fatter ikke hvordan det går an i en dal fylt til randen av turister.

I dag har vi vært på sykkeltur, en liten rundtur siden vi kunne ta ei bru over Mosel på tilbaketuren. Vi spiste lunsj i Ernst, hvor vi måtte vente ei hel evighet på noen baguetter, mens vi sloss med veps. Det krydde av dem. Vi måtte innom Cochem på tur tilbake og dro innom et konditori og kjøpte kake til kaffen. Vel tilbake på campingen dusjet jeg mens Ketil kokte kaffe, så spiste vi mens vi kommenterte alle de andre på campingplassen. Som seg hør og bør. Vi har brukt ettermiddagen på å lese og slappe helt av. Jeg har til og med duppet på senga.

Vi ventet og ventet på en simpel baguett, mens vepsen svømte rundt i brusglasset mitt.

På vei hjem kom jeg over en morsom plante i veikanten.

I kveld også spiste vi middag i byen, og jeg klarte å bikke et helt gass øl i fanget på Ketil. Han ble ganske våt, men i denne varmen så tørket han fort. Etter mat gikk vi til den brune lille puben vi fant sist vi var her, og Ketil skravlet ivei på tysk og engelsk med eieren. Det var veldig trivelig. Det rydde etterhvert inn en bøling med engelskmenn som overdøvet oss totalt, men det var liksom greit det og.

I dag hadde vi med oss lommelykt til hjemturen. Veien til campingen går langs Mosel og det er bare lys et stykke på veien, etter der er det mørkt.

I dag regner det, og det er fuktig luft. Fuktig var det i natt også. Vi tenkte oss inn til byen og rusle siden det var overskyet og levelig, men har ikke kommet så langt enda. Ketil sitter ute og leser og jeg sitter her og skal skrive litt om hvordan livet på campingen arter seg.

Vår kjære nesten nabo, herr Stänken som Ketil kaller han (siden han klaget på eksosen fra bilen da vi kom), er en mann med stor mage, og har en dame/kone som er en stor dame. Hun valser rundt i nattkjolen hele formiddagen, og sitter i forteltet og røyker, og røyker, etter en laaaang frokost. Han snakker med folk, mens hun bare sitter der og ser mye hitover.

En annen nabo, tvers over veien her, er en mann med enda større mage, har kone og hund som bjeffer (hunden altså). Men han er en hyggelig og blid mann, som sykler hele tiden, og hunden pleier å sitte på i kurven bak. Når han ikke lufter dyret langs veien ved bilen vår, og snur ryggen til når hunden legger fra seg noe som skulle vært plukket opp. Jeg tror han later som om den ikke er der.

Naboen ved siden av der igjen, rett ovenfor oss, er et par i 30-årene med en sønn og ei datter. Fruen i huset er fru supereffektiv, som lager mat, rydder og ordner i rekordfart. Datteren på rundt 8 år kanskje, er litt pysete og pinglete, og kan lett gråte seg til ting. Har jeg funnet ut inne i mitt hode. De er på tur til å dra nu.

Omtrent 50 % eller mer av de som bor på campingen må være nederlendere, det kryr av dem. Og så selvfølgelig tyskere da, og en del fastboende med blomster, lykter og figurer rundt omkring. De fleste her sykler til og fra forskjellige gjøremål som f.eks.dobesøk, dusjing, henting av vann o.s.v. De sykler hele tiden, hit og dit.

Campinglivet er noe underlige greier, som et lite samfunn for seg selv. Og det er moro å sitte og studere folk, og finne ut hvordan de er. Selv om vi aldri får muligheten til å finne ut om det stemmer. Man lærer seg å overhøre lyder når man er på do, til og med sine egne. Man senker kravene til vasking, rene klær og ryddig «hus», og svette (særlig her i varmen) blir dagligdags og noe man bare må leve med.

Enten liker man dette livet, eller så gjør man det ikke.

Helt plutselig kom jeg paa at vi jo hadde en minnepinne med oss. Den er nu tatt i bruk, og jeg sitter her paa en nettkafè og taster. Dere faar baere over med skriveleifer og annet. Bilder fikk jeg ikke satt inn, saa det faar vente til vi kommer hjem. Men dette er i allefall en liten oppdatering.

Vår første dag i Cochem denne gangen, og vi tar en helt avslappende dag. Jeg våknet forresten klokka syv, og måtte på do. Det var ganske så stille på campingen, men noen sjeler hadde våget seg opp og tuslet i retning do og morgenstellet. Jeg tuslet tilbake til senga, det får da være grenser for hvor tidlig man skal stå opp.

Vi har tatt livet med ro i hele dag, og spiste t.o.m. lunsj før vi ruslet inn til byen. På den varmeste tiden på dagen selvfølgelig. Vi fant en plass å slenge nedpå rompa, i 2. etg. og fin utsikt utover gatene og folk, og der tok vi oss et glass øl og vin. Etterpå gikk vi på konditoriet og fikk oss kake og kaffe, kakestykkene her er jo enorme. Etter der ruslet vi tilbake til campingen, for det var for varmt til å gjøre noe annet. Vel tilbake var det bare å få stolene i skyggen og skli ned med ei bok hver. Slaraffenliv. Før vi gikk tilbake til byen for å spise middag, var vi på Rewe og handlet øl, pålegg og middag til i morgen.

Middagen ble inntatt på denne siden av elva, og maten smakte fortreffelig. På veien beundret vi de digre elvebåtene som har cruise-turer her, de er over 100 m lange og lyser luksus lang vei. Dansebåten som er ute på elva i vel to timer hver kveld, gikk ut da vi gikk inn til byen. Musikken på full guffe og fullt av folk, skikkelig tysk ompa musikk.

Jeg glemte å ta med meg jakka da vi gikk, så jeg ble frossen etter middagen. Etter en dag i heten blir man litt guffen på kvelden, så det ble bare en liten rusletur opp i byen etterpå før vi satte kursen mot campingen igjen.

Nu er tiden inne for kveldsstellet og litt lesing på senga. Tempen begynner å bli brukbar igjen, så det går an å sove. Vi har ikke tatt et eneste bilde i dag, vi har jo tatt en del tidligere.

I dag oppdaget jeg forresten at dusjen der jeg dusjet i går var mikroskopisk i forhold til den på det nye servicebygget. Og det var jo det nye vi brukte sist vi var her, så det var ikke rart jeg ikke fikk det til å stemme helt.

I dag bestemt vi oss for å ta gondolbanen opp til korset som lyser mot oss hver kveld fra toppen av åskammen. Vi la i vei iført joggesko, kameraveske og sekk, godt rustet for en dag ute. Vi gikk innom turistinformasjoen og spurte om veien, og fikk forklart at det bare var å gå over torvet og bort den gata. Vi gikk over torget og bort gata, men tydeligvis en annen gate enn den hun snakket om. Vi gikk og vi gikk, og måtte til slutt snu da vi aldri fant den berømte banen. Så vi snudde og gikk andre veien, og der dukket det opp skilt og plutselig var vi der. Mange koselige spisesteder så vi også.

Det var litt skummelt på tur opp, da jeg lider av pittelitt høydeskrekk. Men opp kom vi. Vel fremme kastet vi et kjapt blikk utover dalen og la ivei oppover, for vi skulle jo helt frem til korset. Og vi gikk, og vi gikk, atter en gang, men noe kors så vi ikke. Til slutt hadde vi gått helt til toppen, og det var det en fornøyelsespark. Det var varmt, og på tur ned tok vi en pause på en benk. Vann hadde vi heldigvis med. Der snakket vi med noen tyskere som kunne fortelle oss at korset, nei, det var nede ved restauranten. Selvfølgelig var det der. Da vi endelig kom ned til toppen av banen sto det en flott plakat som fortalte at korset lå 10 min. unna i den retningen. Den plakaten hadde vi gått rett forbi.

Her er vi på tur opp med gondolbanen.

Ketil på tur opp en av de mange bakkene. Og han svetter.

Noen bær som sikkert kan spises av noen. Men ikke meg.

Dette korset lyser mot oss om kveldene, og er et flott skue. det er reist til ære for en gjeter som falt ned der.

Da vi endelig fant det berømte korset, så var det en fantastisk utsikt utover dalen.

Vel ute på utsiktsplassen og korset fikk vi en flott oversikt over området rundt Cochem. Etterpå var det mattid, og vi bestilte mat, og fikk noe annet, som var enda bedre ennn det vi bestilte, men det hentet hun igjen og vi fikk det kjedelige vi hadde bestilt. Nedtur. Turen ned var fæl, for å se ned en åsside er verre enn å se oppover. Jeg konsentrerte meg veldig om å puste, men jeg fikk da filmet også. Ketil bare lo av meg, den tufsen.

På vei ned. Jeg synes jeg taklet det bra.

Vel nede måtte vi innom en plass hvor gubben bestilte øl, og jeg is, med friske jordbær. Siden dette var dagen for to forsøk med mat, så veltet dama hele glasset og måtte hente nytt til meg. Etterpå slepte vi oss tilbake til campingen, for gudbedre så varmt det var. Vel tilbake skle vi ned i hver vår stol, med bok og vann. Og der satt vi til jeg laget middag.

Vi prioriterer forskjellig, mannen og jeg. Dette er forresten is nummer to, for den første falt ned da damen serverte.

Etter middag skulle Ketil lukke det ene vinduet i bodelen av bilen, og det sprakk. Dette føyer seg pent inn i rekken av problemer vi har hatt i ferien. Naboen kom med McGyver-tape, så nu ser bilen skikkelig lekker ut.

Her er den lekre ruta vår.

Vi har vært inne i byen og tatt oss et glass vin og en øl. Det er veldig varmt i kveld.

Vi dro fra Gudbrandsdalen i regnvær, og stoppet på Lillehammer på et kjøpesenter for å kanskje få tak i lampetter, men neida, det fantes ikke en butikk på senteret som solgte slikt noe. Så vi dro videre. Regnet bare fortsatte mens vi svingte inn i Sverige, og milene forsvant bak oss til vi campet litt utenfor Vänersborg. Campingen lå inne i en skog, nærmest en regnskog for øyeblikket, gjørmete og ekkel. Men sove gjorde vi, og dro videre mot Sverige den 4. august.

Ketil mente det var nok å smile bare på den ene siden, for det var jo den siden som ville vises.

Når jeg har bena plassert på dashbordet, da er det ferie og tur. Lestene har Hilde strikket. Og ute regner det.

Vi hadde bestemt oss for å ta straka vegen rett til Moseldalen, den traurige starten av ferien tok litt futten ut av oss, og ingen av oss var stemt for noen avstikkere. Vi tok brua over til Danmark, og fikk ikke spist der vi hadde tenkt heller siden brua bare dukket opp sånn plutselig. Dermed ble det mat et stykke ned i Danmark i stedet, pizza smaker godt det og. Så tok vi båten fra Rødby over til Puttgarden, og mens vi venten på den kom Ketil i snakk med en tysker. Tyskeren, en trivelig pensjonist, skravlet ivei, og Ketil svarte så godt han kunne på tysk. Og fikk skryt. Vel ombord i båten var det ei nydelig sol som gikk ned i havet, og gjett hvem som ikke hadde med kamera…..? Vi overnattet på en truck-stop som vanlig når vi er i Tyskland, og lot kjøleskapet seile sin egen sjø. Hvem bryr seg vel om kald mat…….hahaha….

Jeg våknet klokken fem om natta, og etter der var det bare litt sløving. Vi kom oss avgårde i rett tid, og kjørte et stykke før vi satte på frøken GPS, også kalt Nora. Vi kom isnakk med Grethe og lurte på hvor de var, for de skulle liksom være omtrent i strøket vårt. Og joda, der kom bussen fra Orkla Reiser i køa som gikk i motsatt kjøreretning, og Grethe og jeg hujet og ropte på telefonen til hverandre. Det var skikkelig morsomt, de så oss og vi så dem, og alle på bussen syntes det var veldig festlig. Noen feilkjøringer ble det og siden Nora sa…. sving til høyre og hold til venstre, og i neste omgang sa stikk motsatt og rekalkulerte før vi klarte å si takk og amen….. Det var mye kø-kjøring i den andre kjøreretningen, og vi så mange politibiler, helikopter og redningsbil, så det var en del ulykker på veien i dag.

Denne karen klamret seg til frontruta et godt stykke, før den måtte gi tapt for vinden. Jeg mente det var en veps, men det var ikke Ketil enig i. Uten at han kunne gi noen hete tips om hva annet det var. Et insekt sa han bare, som om det var noen bombe.

Dette helikopteret svevet over oss mens køen i motsatt kjørebane sneglet seg avgårde.

Det var en varm dag i bilen, svetten silte og vi drakk vann som vi aldri har gjort før. Slikt fører til mange tissepauser, og her i landet må man betale tissevakter. Klokka seks var vi fremme i Cochem, og godt var det. Vi fant oss plass på campingen og fikk installert oss og bilen. Mens Ketil rigget til bilen, kom en sur nederlender og sa at det var så mye eksos, det plaget han visst. Stakkars mann, det er ikke så greit å være tander. Og jeg lurer på hvordan han mente vi skulle få flyttet bilen uten å starte den? Kanskje han hadde tenkt seg å tilby å dytte litt?

Jeg gikk i dusjen mens Ketil ordnet. Jeg dusjet i kaldvann, ble nesten overfalt av en gedigen edderkopp, og fikk ikke føneren til å virke etter dusjingen. Etterpå gikk vi på butikken og handlet mat, vann og vin. Så spiste vi gulasj-suppe på kafeen her på campingen, og det var helt greit, utsultet som vi var kunne vi spist hva som helst. I morgen skal vi inn til byen, og vi skal bare ha en rolig dag. I kveld har vi bare vært her, drukket vin, sett på månen og slappet av.

Nu er tiden inne til kveldsstell og litt lesing i boka mi.

Vi har hatt en veldig trivelig helg sammen med sønnen og familien, og det var med tungt hjerte vi dro videre.

Men klokken 12 i formiddag startet vi med friskt mot, og satte kursen sørover. I går kveld hadde vi oppdaget at lampettene bare var som noen pinglete glødelamper, og innså at noe var galt med batteriene, de ble ikke oppladet. Ganske surt, men vi fylte vann på brusflasker for å kunne bruke til eventuell tannpuss, siden vannpumpa heller ikke virket. På Bjorli oppdaget Ketil at sikringen på et batteri var gått (hvorhen vet ingen…… haha), og raste inn på bensinstasjonen. Der hadde de selvfølgelig ikke sikringer, og like før vi dro derfra viste det seg at den ene gassflaska var tom. Men vi var glade for å ha funnet feilen.

Vi kjørte enda et stykke før vi svingte inn på en bensinstasjon, hvor de faktisk hadde sikringer. Lykkelige satte Ketil inn nye, bare for å se at de gikk med en gang. Det ble utprøvd med lys, uten lys, med og uten kjøleskap og sikringen gikk hver gang. Frustrasjonen var stor, lunta kort og stemningen dårlig, mildt sagt. Ketil er ingen mirakelmann selv om han har utført enkelte mirakel i sin tid, men her kom han til kort. Til slutt resignerte vi, og satte kjøleskapet på gass siden vi jo hadde fylt opp med mat. Det virket heller ikke. Juhu. Da vi kjørte videre hørte jeg min kjære ektemann sukke tungt, og det sier mye, siden han ikke pleier å sukke slik. Han sukket til og med mange ganger.

Altså har vi en bobil uten lys i lampene, ingen batterier som lades opp når vi kjører, kjøleskapet går ikke på verken gass eller batteri og vannpumpa funker heller ikke, siden den og er avhengig av batteriene. De fantastiske nyinnkjøpte laderne er der til ingen nytte. Nu er vi i Gudbrandsdalen, på Eldstad camping, tilkoblet strøm. Kjøleskapet blir kaldt igjen, og vi har te-lys til kvelden.

Vi var inne på tanken å droppe hele feriemålet vårt og dra hjem igjen. Men nu har vi spist salat og drukket vin, kamplysten er tilbake og vi orker ikke tanken på å dra hjem igjen. Vi fortsetter.

Ketil skal ringe verkstedet som monterte kjøleskapet og høre om de har noen tips om hva som er galt. Hadde vi hatt en lang skjøteledning som kunne fulgt oss hele veien, så hadde det ikke vært noe problem. I morgen må vi finne lampetter som går på strøm. Og vi må kjøpe oss vannkanne, selv om bilen har full vanntank. Kjøleskap blir ikke fylt opp igjen før vi står rotfast i Moseldalen.

Sist vi dro på langtur hadde vi et kjøleskap som ikke funket okke som, men vi hadde lys i lampene våre og vi kunne bruke krana på vasken. I år har vi et nytt kjøleskap som bare funker på strøm, og må ellers leve i skinnet fra telys.

Men ellers virker bilen fint.