Nu er høsten her. Det er bare et par grader og regn i dag. Kulda er grei nok, men det trenger da vel ikke regne samtidig. Til alt overmål er gubben ferdig med sin permisjon, og skal etter 6 mnd tilbake på jobb i byen. Jeg kommer til å gå i koma i morgen og noen dager fremover, og subbe rundt som en zombie i all min elendige ensomhet.

Ikke nok med det, Anders Jakobsen er ute av “Skal vi danse”. Det er nesten det verste av alt.

Jeg må bare innrømme at bloggen lider under en fraværende eier. Og det er ikke fordi jeg er lat, for jeg har egentlig holdt på med et eller annet hele tiden. Når jeg tenker meg om, så har jeg vel ingen unnskyldning for verken å ha skrevet eller vært innom andre bloggere.

Men her kommer noen bilder fra turen nordover i august.

Nydelig “liten” baby på torvet i Narvik. I bakgrunnen troner et nytt hotell under oppsetting.

Utsikt fra “hytta” på Bøstrand.

Vi var på Foldvik dager i Gratangen. Og på Mølla var det utstilt kunst.

Jeg lager min egen kunst.

Vakker natur på vei mot Efjorden.

Noen liljeblader på et lite vatn. Nydelig.

Kunstverk i fjæra. En av Vår Herres klinkekuler kanskje? Sånn ellers er det Jan, svigermor og gubben, og noen har tydeligvis sagt noe festlig.

Rett og slett en kai.

På vei hjem fra en flott uke i nord, overnattet vi på Fru Haugans Hotell. Flott hotell, nydelig mat og veldig trivelig betjening på restauranten.

Et glimt fra innsiden.

Mellom to hus i Sjøgata dukket denne opp.

Gubben fant en bensinstasjon fra “gamledager”.

Dette var turen nordover i korte trekk. Etter at vi kom hjem har vi vært en tur til Ålesund og besøkt sønnen og familien, og tittet på vårt nye barnebarn. Nu skal vi til Gjøvik en tur, og så er det barndåp og da tror jeg vi er ferdig med fartingen for i år. Det har i grunnen gått i ett fra våren startet og til nu, med turer hit og dit og jobbing med hage, drenering, takrenner og gårdsplass. Nu er tiden inne for å roe ned, og satse på kjølige og klare høstdager i vakre farger. Tre favner ved er i hus og vinteren kan komme. I desember.

Nu må jeg titte innom andres blogger, ellers er det vel ingen som finner veien hit heller. Ha en fin dag.

Ja, det finner du altså i Saltdalen. Det heter Storjord Hotel og ligger litt borgjemt øverst i Saltdalen, når man kommer ned fra Saltfjellet. Jeg fant det tilfeldigvis på nettet. Hotellet har fem rom, og bare ett av dem har eget bad. Men hva gjør vel det når det ikke er hundre andre som skal dele. Hotellet er innredet i gammel stil, og fullt av spennende skatter. Vi har aldri opplevd maken til hotell, siden vi egentlig følte at vi var på besøk hjemme hos vertskapet. Og de var full av informasjon og historie fra området vi var i, og alt ble formidlet på en flott måte.

Vi ble møtt med spørsmål om vi ønsket middag, og det gjorde vi selvfølgelig. Og 45 min. senere kom de og banket på døra for å fortelle av nu var det mat. Nydelig mat, selv om det må innrømmes at gubben nok ville hatt litt større posjon. Vin til maten, dessert og kaffe etterpå. Vertskapet var tilgjengelig hele tiden, og vi hadde en veldig hyggelig stund ved matbordet. Fikk med oss historie fra tiden hotellet kom i drift og frem til nu.

Vi hadde fått nøkkel til både ytterdør og rommet vårt. For vertskapet forlot oss etterhvert mens vi satt og slappet av, med beskjed om at var det noe vi ønsket når kom tilbake fra turen vår, så var det bare å kontakte dem hjemme. Huset deres lå bare 50 m fra hotellet. For siden rommene ikke hadde verken radio eller tv, så var en tur ut et ypperlig alternativ. Vi vandret ute i halvannen time, over hengebruer og gjennom skogen. Jeg så en hare, og ellers hadde vi selskap av lemen i bøtter og spann. Våte var vi da vi ruslet tilbake i skumringen, og resten av kvelden ble tilbragt på rommet. Som var et syn i seg selv.

Romantikken, varmen og hyggen formelig oste i dette rommet.

Stoler man bare sank ned i. Velbrukt i fra gammel tid.

Mannen på tur over hengebruen. Vi var utpå begge to, og jeg må innrømme en smule angst da han rugget skikkelig i brua. Da vi kom over så vi et skilt hvor det sto at man bare skulle gå en av gangen, og man skulle gå rolig. Jatta.

Da vi kom tilbake ble klær hengt til tørk, vinduene åpnet og vi sovnet til susen fra elva. Herlig. Neste morgen var det dekket til frokost, to bord, til oss og et svensk par som var der. Ketil tok etterhvert kaffen med seg ut på trappa for en røyk, og vertskapet kom ut med tilbud om påfyll. Jeg ruslet også ut og satte meg på trappa med kaffekoppen, sola skinte og det var rett og slett idyll.

Kaffetrappa vår.

Aldri har vi spist frokost på et hotell som har kunnet varte opp med en “frokostsal” som dette.

Utsikt fra hotellet.

Hotellet kan nok virke litt “fortapt” når det dukker opp i skogen, men la dere ikke skremme. De er nyoppstartet og har planer for uteområdene, og potensialet er stort. Dette er en perle allerede.

God fornøyelse til dere som stikker innom.

Ei jeg jobber sammen med snakket så varmt om Elden på Røros, og plutselig hadde jeg bestilt både billetter og overnatting på Røros Hotell. Vi ankom fredag ettermiddag, ble gledelig overrasket over et stort rom med fin usikt, og inntok utpå kvelden et nydelig måltid i restauranten. Etterpå slengte vi oss ned i baren, og fikk etterhvert selskap av kjente hjemmefra. Det var pianobar også, men den kunne vi godt unnvært. Grøss.

Lørdag ettermiddag i nydelig sommervær.

Lørdagen startet litt småsurt men finværet kom, og det ble både varmt og hett etterhvert. Byen myldret av folk, og det var mat og drikke å få i hver en krok. Her kunne man godt være.

Ketil på tur nedover en av de mange smågatene i byen.

Idyll rundt hvert et hjørne.

Gammel bebyggelse og kirkespiret i bakgrunnen.

Kvelden kom og vi ruslet, sammen med mange andre, mot slagghaugene mens skumringen snek seg innpå oss. Vi kunne ane magien allerede på tur ned mot byen.

Kirkespiret bak slagghaugene i siluett mot en flott sommerhimmel.

Spelet tok til og grep meg fra første øyeblikk. Musikken og sangene var flott, det var masse humor men mest alvor, noen rockete frekvenser som virkelig gjorde seg godt, en sterk historie og i det hele tatt en fantastisk opplevelse. På bakgrunn av det som hadde skjedd i regjeringskvartalet og på Utøya så rørte enkelte scener meg mer enn andre, og det var sterkt. Jeg følte meg rett og slett fanget i historien. Det var virkelig en magisk kveld, i magiske og historiske omgivelser

Åpningsscenen var dans rundt mai-stangen, i siluett oppå slagghaugene.

Kalle og Ellen i forelsket dans. Kalle dør etterhvert, på tur over fjellet mot Tydal, sammen med sine medsoldater.

Vi var så heldig som fikk oppleve denne kvelden i flott sommervær. Selv om noen sier at enkelte scener egner seg veldig godt i ruskevær, så foretrakk jeg en småkjølig sommerkveld. Vi var godt kledd, satt på sitteunderlag og hadde pledd på fanget og over skuldrene. Vi hadde fått gode råd på veien.

Søndag dro vi hjem i fortsatt nydelig sommervær. Vi tok en annen rute hjem og tok en avstikker oppi Ålen, for der hadde ikke jeg vært før. Ei flott helg på alle vis

Og Elden kan jeg bare anbefale på det varmeste.

Min kjære søster fylte 50 år i mai, noe som ble behørig feiret med grillfest hos oss i juni.

Martini Bianco og jordbær i glassene. Her er det stilfullt.

Den eldre og den noe yngre garde.

Det ble grilling, tale og stort fyrverkeri fra et gedigent tordenvær. Vi var glad vi hadde tak over hodet, selv om de som satt ytterst ble litt våt på bena. Aldri har vel noen i familien blitt feiret med slikt leven. Men moro var det.

Siden de fleste gjerne har det de trenger av ting & tang, så ble vår gave en blåtur. Den ble gjennomført i juli, og til vår store undring ble været aldeles nydelig. Turen gikk til Veidholmen, utenfor Smøla.

Den spreke 50-åringen poserer på en rasteplass. I dette øyeblikk var vi en smule skeptisk til været, for gudbedre så surt og kaldt det var.

Men vi fortsatte trøstig, på leting etter en flott plass vi visste om, for å spise lunsj. For mat må man ha når man er på tur.

En slik jubileumstur krever sin vin, og vin ble det. Vin, chiabatta, kaffe og kaker, og sola titter frem. Kan det bli bedre?

Etterhvert kom vi til fergeleie over til Smøla, men der måtte vi vente nesten en time. Så da tar man en stikktur, og vi fant dette.

Om jeg ikke husker helt feil, så het det Vestnes her. Aldeles nydelig.

En av bruene over mot Veidholmen i bakgrunnen.

Etterhvert som vi passerte over Smøla, kom det mange sukk og kommentarer. For makan til vakker natur har jeg ikke sett siden turen til Lofoten sist sommer. Og når vi endelig kom over til Veidholmen, var vi helt henført. Intimt, blikkstille hav, sol, hyggelige mennesker, båter, måser, hus til salgs (!) og jeg vet ikke hva…. Vi ble betatt.

Vandring mellom husene, på utkikk etter perler. Og de fantes.

Middag ble inntatt på sjarmerende Havkroa. Der hadde de nydelig Bacalao, trivelig uteområde klemt inn mellom husene rundt og en meget hyggelig dame bak disken. Anbefales på det varmeste.

På vei hjem fikk vi litt regn mens vi ventet på ferga, men det var helt greit. Vi hadde hatt en fantastisk fin tur, og brukt absolutt hele dagen. Så litt regn må man tåle. Og når det gjelder gaven vår, så var blåturen en gedigen suksess. Jeg gir tipset videre.