Denne måneden er det 10 år siden pappa døde. Jeg fatter ikke hvor årene har blitt av, samtidig som det virker som om det er enda lenger siden.

Han hadde en lang sykdomshistorie bak seg da han døde, bare noen måneder før han skulle fylt 70 år. Vi hadde hatt vel ti turbulente år bak oss da han endelig fikk slippe dette livet, og vi omsider kunne gjøre oss ferdig med en sorg som hadde preget oss over så mange år.

Det jeg vil huske om min kjære pappa er slik han var før sykdommen tok over livet hans. Jeg minnes turer i skog og mark, sommer som vinter, på ski eller til fots. Vi pakket nistekurv eller sekk og la ivei, og helgene var som oftest forbundet med turer ut i skog og mark. Og siden dette var noe vi vokste opp med, så var det alltid lystbetont. Vi hadde hytte på fjellet som han bygde selv, og den var flittig i bruk. Sommerferie var campingtur og besøk hos besteforeldre her i Trøndelag. Han var en aktiv mann, engasjert i det meste, og verdens beste pappa og etterhvert moffa for sine barnebarn.

Det høres kanskje rart ut, men jeg minnes begravelsen som en “trivelig” dag. Det var trist og sårt i kirka, men samlingen etterpå med mat og kaker var preget av varme og smil. Det var mye latter og gode ord, akkurat slik som det skal være. Og en verdig avslutning. Vi som familie satt igjen med en følelse av å endelig få komme oss videre, og pappa fikk omsider slippe bort fra dette livet som var blitt så vanskelig og vondt.

Og livet går faktisk videre, utrolig nok.

Pappa og oss jentene, med Rjukan i bakgrunnen.

For 20 år siden døde min svigerfar, etter en tids sykdom måtte han gi tapt for kreften. Han rakk å fylle 60 år den sommeren og døde like før jul samme år, det føltes som om han i det ene øyeblikket var der og i det neste borte. Det gikk så fort.

En ung svigerfar med min kjære mann i armkroken.

Dette er visst vinteren for det meste har jeg forstått. Ingen store katastrofer, men en fin liten samling av småtterier. Akkurat nu sitter jeg her og er totalt nedsyltet i forkjølelse. Jeg har vært på jobb, men bare deltatt for halv maskin. Bøyer jeg meg så tetter jeg helt til i nesa og hodet, samtidig som at den samme nesa har full lekkasje. Hvordan er det mulig at en nese kan være pottetett og likevel renne over? Et av verdens små under, spør du meg.

Ikke en gang gubben vil ha noe med meg å gjøre, siden han sier at jeg ikke trenger å komme til byen i helga. Ikke at jeg hadde orket heller da, men han kunne jo late som om han ville ha besøk av meg. Jeg har bedt han hjem en liten dagstur i stedet, men tror ikke han vil det heller. Jeg føler meg som en pestbefengt klatt.

Men ikke så galt at det ikke er godt for noe, jeg kan ligge under yndlingspleddet mitt med “Tilbake til Riverton” av Kate Morton, og begrave meg i romantikk og mystikk i engelsk herregårdsmiljø på 1900-tallet. Jeg har nylig avsluttet den siste boka med henne, “Den glemte hagen”, som var så utrolig vakker at jeg ville ha mer da den var over. Og så er det jo OL, om noen ikke skulle være klar over det.

En god nyhet oppi snørr, nyseanfall og hostekuler, er at vi skal få ei favn ved i helga. Noe som varmer ikke bare huset, men også mitt hjerte, siden kulda ser ut til å vedvare, og vedlageret skranter voldsomt. Og tenke seg til at gubben lo da jeg sa jeg hadde bestilt 3 favner i sommer, for det var jo aaaalt for mye. Nu snakker han om å bestille 5 favner til neste vinter.

Dette er tatt da vi startet turen mot Moseldalen sist sommer. Vi er på tur nedover sør Sverige, i regnvær. Ferien vår er på en måte i gang, når jeg plasserer bena på dashbordet. Slik har det alltid vært. Litt mimring passer også godt på dager som dette.

Ha en flott kveld og ei fin helg.

Nu sitter jeg her og skal skrive noe, uten å ha en eneste fornuftig tanke i hodet mitt. Det virker ikke som om jeg tenker noe som helst for tiden, det er liksom tomt der oppe. Kan hende er det slik jeg er i januar og februar, om jeg tenker meg godt om (ikke enkelt) så skal man ikke se bort fra det. Kanskje det er min måte å gå i hi på? Melde meg ut av alt som engasjerer meg og opptar meg, og bare konsentrere meg om å overleve vinterens tyngste måneder. Dermed så skaper jeg et enormt forventningspress på meg selv, om å slå ut i full blomst når våren kommer. Og hvis jeg ikke gjør det, hva da? Hva i alle dager skal jeg skylde på når vinteren er borte.

Vi har en gang som fremdeles står der, og der står den visst godt. Jeg har ikke så mye som gløttet på en malingspensel i vinter. I påvente om at den berømte arbeidslysta skal overmanne meg, gjør jeg meg klar til kamp. For til tross for at det er lysere om ettermiddagene, så er hodet og kroppen min like treg. Jeg blir helt matt av mennesker rundt meg som sprudler av pågangsmot og kreativitet, men heldigvis så er det ikke så mange av dem. For jeg synes jo selvfølgelig at andre kan ha det like fælt som meg. Det skulle bare mangle. Derfor blir jeg superskeptisk og skuler mistenksomt om noen skulle finne på å jodle i ren iver over å skulle sette i gang med et digert malingsprosjekt, eller noe i den duren.

En annen ting er at jeg omtrent gråter av reprisen fra “Herskapelig” med Toppen Beck. Jeg blir så rørt av norsk natur og fjellheimer at det nesten er flaut. Fantastiske hager dukker frem på skjermen, og jeg sukker henført og mumler for meg selv om at slik vil jeg også ha det. Hager, blomster, mennesker, hus, fjell, alt slikt rører meg for tiden. Mennesker som følger sine drømmer, og lever “lykkelig” alle sine dager, tiltaler meg veldig. Slik vil jeg også bli. Tror jeg. Men har jeg en drøm da? Før i tiden drømte jeg om å reise ut i verden, og se og oppleve andre kulturer. Nu vil jeg ikke lenger enn til de britiske øyer eller Tyskland, eller bare Norge for den del. Min drømmer har skrumpet betraktelig inn, og det er greit. Jeg savner ikke de gamle drømmene.

Mine nye drømmer er gjennomførbare, og skal gjøres sammen med min kjæreste i livet, nemlig gubben min. Jeg har et håp og et veldig sterkt ønske om at vi skal bli gamle sammen, og få oppleve noe av det vi snakker og drømmer om. Mine nye drømmer favner også familien min, og ønske om stadig å skape nye minner og opplevelser sammen.

En helt annen ting er at jeg i år har planer om å så blomster inne, det er det lenge siden jeg har gjort. Hvor jeg skal sette vekstene har jeg ikke tenkt på enda, men noe må jeg vel finne på. For jeg har jo en helt grei hage, om enn ikke så flott som de jeg ser på tv’n, og det hadde vært morsomt å bidra meg egenproduserte blomster igjen. Delmål er viktig, det lærte jeg da jeg utdannet meg til hjelpepleier. Og det å så frø inne er et delmål, på vei mot det store målet som selvfølgelig er å sette underverkene ut i hagen. Så da har jeg en plan. Tenk det.

Se så fort som tiden gikk, når jeg satte meg ned uten en fornuftig tanke. Det er på en måte litt betryggende å se, og observere alle ordene som har trillet ut av mitt akk så tomme hodet.

Ha en fortreffelig kveld.

Så ble det søndag, og jeg har bare ei seinvakt igjen så er jeg ferdig med denne arbeidshelga også. Den går fort når man bare kommer igang, men så kommer den jaggu fort tilbake igjen også.

Søstersen og jeg har gått en liten tur, og fikk med oss fuglekvitter på turen. Det var nesten så man skulle tro at våren var her. Fuglekvitter er som balsam for sjela mi, og ørene. Jeg er bare hjemom på tur ut igjen, egentlig. Skal bare poste dette, skifte klær og så gå bort til mamma og spise vafler og trollkrem. Derfra er det rett på jobb. Alt er i gangavstand, og det passer meg bra.

Det er både morsdag, fastelaven og Valentines i dag har jeg fått med meg. Ikke har jeg fått blomster, ikke kjærlighetsgave og ikke har jeg fastelavensboller, så her i huset er alt som det pleier å være. Tulipaner har jeg, men det er bare fordi jeg har kjøpt dem selv. Sånn er livet i bedehuset, og det passer meg bra.

Ha en flott dag alle sammen, med kaker, blomster, kjærlighet og omsorg.

Litt tåkete rundt oss da vi gikk tur i dag.

Ryggen gjør at jeg har en rolig fridag hjemme, og fant ut at jeg skulle titte innom tv’n når jeg nu likevel bare sitter der. Ved en tilfeldighet så ramler jeg innom Toppen Bech og “Herskapelig”, og hun er på et eventyrhotell, nemlig Dalen Hotel. Jeg blir betatt og sitter der med store øyne og sluker alt, hagen, blomster, maten, det vakre hotellet, naturen rundt… Og jeg tenker at dit må jeg en gang.

I kveld skal jeg hive innpå smertestillende og dra på datakurs, og lære bildebehandling. Gleder meg.

Ha en fin dag, damer.