Vi dukket omsider ned i Moseldalen i forrykende tordenvær og plaskende regn, i kø, mens vannet fosset forbi oss nedover bakken. Vi kom oss til Cochem og fant frem til campingplassen, som var stor og flott. Regnet stoppet, sola kom frem og alt var bare herlig. Cochem er en nydelig liten by, ved Mosels bredd. Et flott utgangspunkt for å besøke alle de andre nydelige små landsbyene langs elva. Og man kan ta tog til Trier og oppleve Tysklands eldste by. I Cochem finner man restauranter overalt, og man kan sitte ute og spise på hvert et gatehjørne. Som overalt i dalen er det også her en borg, og med en fantastisk utsikt ut over dalen og elva er den vel verdt et besøk. Det er et yrende liv her, masse å handle om man vil, spesielt hvitvin og likører. Smake får man også.

Siden området nede i selve dalen er flatt så er det ypperlig å sykle her, og enkelte strekninger har sykkelsti. Et flott fremkomstmiddel om man ønsker å ta seg et glass vin eller øl på turen, men det er nok med ett glass siden man også skal sykle tilbake. En tur på elva Mosel kan vi også anbefale, og det er utrolig avslappende å sitte på båten der den sakte flyter avgårde. På denne måten får man sett dalen fra en annen vinkel, og man ser bygninger og områder man ikke ser fra veien.

Det kan være ganske varmt nede i dalen, og denne sommeren var gradestokken langt over 30-tallet. Noe som kan bli vel hett og trykkende.

Av en eller annen grunn har vi forelsket oss helt i denne dalen med de mange vindruerankene, og vi har nok ikke vært her for siste gang. Hele dalen er frodig oase, med blomster og druer, brostein og murhus.

Å kjøre i Tyskland er ikke noe problem, ei heller på Autobahn. Farten er høy, men det er tre filer å velge i og med bobil legger man seg i sneglefilen. Snegler i Tyskland er nok litt kjappere enn de her hjemme. Men det flotteste med dette er de store rasteplassene langs autobanen, og på disse plassene sov vi på transportetappene. Trygt plassert mellom digre trailere følte vi oss helt trygge. Skiltingen på autobanen er meget bra, og vi har aldri hatt problemer med å finne frem.

Maten er billigere enn hjemme, og de har et utmerket utvalg. Og man får selvfølgelig kjøpte alkohol i alle butikker, også det rimeligere enn i Norge. Merkelig nok er det mange, også unge mennesker, som ikke snakker engelsk. Men man klarer gjerne å gjøre seg forstått på et vis, og det er bare å briljere med den skoletysken man kan.

Oversiktsbilde av Cochem.

Borgen som ruver over byen.

Mannen nyter en øl i varmen.

Et lite torg inne i byen, på tur opp til borgen.

Og Edinburgh er en by som bare må oppleves, den hadde alt. I allefall alt vi ønsket. Vi parkerte bilen i Roslin (kjent fra Dan Browns bok om Da Vinci koden), og brukte bussen inn til byen. Det tok rundt 45 min. og vi fikk sett litt på turen dit. Vi travet The Royal Mile opp og ned gang på gang, og fant oss fort en “stampub” som het The HalfWay House. Det er en liten pub som ligger midt mellom to gater, og lokalet og betjeningen sjarmerte oss i senk straks vi stakk hodet innenfor døren. Puben hadde alt man kunne drømme om i en liten pub. Vel verdt et besøk. En guidet tur med buss er en utmerket måte å se byen på, og billetten kan brukes i 24 t. Det er så mye å se og oppleve her, at de to dagene vi hadde var bare en dråpe i havet. Byen er full av små gater og smug, og man kunne trenge en hel uke for å få med seg alt. I tillegg er det mange museer, og flere av dem har gratis adgang. Og selvfølgelig må man besøke Edinburgh Castle.

Dagene gikk fort og vi satte kursen sørover, på tur mot Hadrians mur, som også var et av Ketils ønsker. Der fant vi en liten campingplass med en snodig eier som het Graham, og som minnet veldig om en viss mr. Larkin. Her var vi et par dager, og fikk vandret langs muren. Det er et imponerende syn å se den langstrakte muren slynge seg bortover heiene. En etterlevning fra romertiden. Om dagene var det mye vind, men om kvelden stilnet deg og himmelen åpenbarte seg i de mest fantastiske farger.

På veien mot de hvite klippene i Dover tilbragte vi noen dager i Scarborough, kjent for å være en av landets først badebyer. De voksne av oss har vel hørt Simon and Garfunkels “Scarborough Fayre”. Vi snirklet oss nedover kysten, og klarte ved hjelp av GPS å komme oss velberget forbi London.

Turen gjennom England var bare flott. De små landsbyene er akkurat slik man ser dem på de gode gamle engelske seriene, og heiene er grønne, uendelige og prydet med steingjerder. Det er sauer over alt, og noen plasser går både, sauer, kyr og hester sammen. Å kjøre på venstre side var ikke noe problem, i følge mannen, for det var han som kjørte. Vi tok feil vei i første rundkjøring da vi kom fra båten i Newcastle, men etter der gikk det fint. Vi hadde ikke trodd vi skulle møte på bratte bakker, men det gjorde vi på vår tur mot kysten. Den var ikke anbefalt for campingvogner og bobiler, men det oppdaget vi for sent. Vi kravlet oss opp med hjertet i halsen, og lang kø bak oss. Engelskmenn er vennlige og hjelpsomme, og campingplassene er bra. Noen er til og med en opplevelse i seg selv, i positiv retning. Man spiser og drikker både godt op billig på pub, og som bonus får man atmosfære og lun humor. Det vi savnet mest var rasteplasser langs veiene. Siden England regnes for å være det landet som fant opp campinglivet, så var det smått med rasteplasser. Vi måtte lete godt får å finne en mulighet til å kjøre ut til siden, uten å stå i grøfta.

Å bruke GPS er en vanesak, og i begynnelsen var vi veldig uenig med GPS-dama vår. Helt til vi oppdaget at grunnen til det var at vi ønsket å kjøre de små veiene for å få sett landet, mens hun ville ha oss på raskeste vei. Dermed så slo vi av og fulgte kartet der det passet, og brukte GPS på rene transportetapper og gjennom større byer. Uansett er gode kart uunværlig, for å kunne stake ut kursen og gi rett opplysning til GPS må man konferere med kartet. I tillegg kan man flere ganger finne byer med samme navn, og de kan gjerne ligge på hver sin kant av landet.

Vi har bare akkurat oppdaget landet, og ser på fjorårets tur som en start på flere turer. Og vi er allerede igang med å planlegge en tur til Skottland neste år.

Et glimt av vakker arkitektur i Edinburgh.

En liten bit av The Royal Mile.

En del av et fort ved Hadrians mur.

Stranden ved Scarborough.

En typisk gate i Scarborough. Alle disse husene er hotell, og de er så smale at det er bare inngangsdøra og et vindu ved siden av.

Klippene ved Dover er faktisk hvite. Det hadde jeg ikke trodd.