Henningsvær var veldig trivelig, og innkjøringen mot fiskeværet var utrolig flott. Vi lunsjet på Lysstøperiet, et spisested etter mitt hjerte. Ellers så ruslet vi rundt og bare glodde.

Bryggeromantikk.

Slik var det rundt hver en sving.

Et noe spesielt hus, som ga meg sydlige vibber.

Herfra gikk turen videre til Hamnøy, hvor vi hadde leid ei rorbu for to netter. Siden vi hadde vært sent ute med å bestille så fikk vi ikke plass ved sjøen, men hva gjør vel det. Hytta var romslig, og det var rent og fint. Et velutstyrt kjøkken var det også, men med Hamnøy Mat og Vinbu som nabo så ble det ikke mye matlaging. At nordlenninger er uhøytidelige fikk vi bevis for de to kveldene vi spiste der.

Mannfolkene spiste hvalbiff første kvelden mens vi damene spiste fisk.

Utenfor rorbua i flott vær.

Naturen rundt Hamnøy var vakker og storslått.

Fiskegjel, hav og fjell.

Dagen etter vi kom så sto Å og Reine for tur, og med friskt mot la vi i vei. Vel fremme i Å kom regnet og det var en smule ruskete den første timen vi var der. Men så kom sola frem og vi fikk nyte resten av dagen i flott vær.

Vi ser muligens litt forhutla ut der vi står ytterst på Å.

Ut mot havet i gråvær og regn. Vakkert er det uansett.

For å få varmen i oss så søkte vi ly i et gammelt bakeri, hvor vi fikk oss nystekte kanelboller og varm kaffe.

Så skinte det opp og vi fikk se Å i all sin prakt.

Måser var det nok av, og de holdt en underlig til leven.

Et båtmuseum fikk vi også med oss.

Lagring av tørkede torskehoder, som blir malt opp og brukt som fiskemat.

Slike lagerhus så vi flere av.

Det kan nesten ikke bli mer idyllisk enn dette.

For å i det hele tatt komme i gang med bloggingen igjen og postet noe fra ferieturen, så deler jeg opp Lofoten i to deler. Så værsågod, her er første del.

Vi har som vanlig vært på Rica Nidelven og spist lunsj, og de er så trivelig der at man kunne sittet i timesvis. Nydelig pianomusikk passer godt til mat har vi funnet ut. Etterpå var vi innom Olavs Pub og hørte på jazz. I morgen står nok Ladestien på programmet igjen, for nu er is og sørpe borte.

Når man siger ned i stolene på Rica Nidelven, og lar seg innhylle i musikken mens blikket hviler på kanalen utenfor, da blir man nesten litt euforisk. Og da begynner vi å skravle, om alt og ingenting, og ferie. Men merkelig nok om ferien neste år.

Jeg kom i skade for å ta en titt i album her en dag, siden jeg jo har vært så flink å sette inn bilder, og der fikk jeg sommeren 2009 midt i fleisen. Tyskland og Moseldalen lyste mot meg, og jeg sukket høyt og inderlig. Vi har vært i Moseldalen fire ganger, og den har fått en stor plass i hjertene våre. Selv om vi nesten har sverget på tur til England neste sommer, så dras vi stadig mot Tyskland igjen. Dessuten går det jo ikke båt fra Norge til England lenger, noe som er en stor strek i regningen når man har bobil. Så vi får se hva vi lander på. Halve turen er jo å planlegge og glede seg.

Ferien i år går nordover, og vi skal sjekke ut NAF-boka for å få oss noen avstikkere på tur oppover. Vi gleder oss veldig til å se hav og fjell igjen, de nordnorske vel og merke. Det er 3 år siden vi var i Narvik, og vi føler at tiden er inne for en tur. Det blir fint å se svigermor og hennes samboer igjen, og kanskje treffer vi gamle venner også. Dessuten lengter jeg nordover hver søndag når jeg benker meg foran tv for å se “Himmelblå”. Men før den tid skal vi til Ålesund, og i juni skal vi på byfest i Lillestrøm. Litt av hvert annet må vi vel også finne på i løpet av sommeren.

Her ser jeg omsider lyset i enden av tunnelen igjen, og godt er det. Fysioputten min sier at jeg er mye bedre, og det kjenner jeg selv også. Det er slutt med at jeg biter meg fast i benken bare han ser på meg, selv om jeg fremdeles har en del vonde punkter, så blir det mindre av dem for hver gang. Jeg går ofte tur, og skal gå mer. Kondisen skal opp et hakk.

På jobb har vi begynt med andre periode med forhandlingsturnus, og jeg er med i en gruppe på 3 som skal ta oss av dette. Læremåten er prøving og feiling, og siste møtet var visst mest av det siste. Jeg var helt svett da vi omsider var ferdig. Men vi har gjort en del i ettertid og har kommet et stykke lenger, og ser at vi tenker rett. Det er jo litt morsomt også da. Og ypperlig for meg å kunne planlegge mer fri når gubben har friuke. Dette blir nok bra når vi får taket på det, og folk ser hvordan det funker.

I tillegg så har vi det utrolig morsomt på arbeid, og jeg jobber sammen med en flott gjeng med oppegående damer. Selv om dagene kan være hektiske, travle, og fysisk og psykisk tunge til tider, så sitter latteren løst. Vi hadde ikke overlevd uten humor og glimt i øyet, og jeg er veldig glad i gjengen på jobb.

Sånn ellers vil jeg bare si…. hallooo det er våååår.

Siste ferieuka til Ketil fant vi ut at vi skulle dra til Kårvatn igjen, det var meldt fint vær tirsdag så det var bare å komme seg avgårde. Vi la oss til på parkeringsplassen som året før, spiste litt lunsj, pakket sekken og la ivei ut i naturen.

Dette er en særdeles vakker fjellgård, som har et gårdstun som bugner av blomster og grønne vekster.

Vi fulgte en sti som gikk oppover, og vi regnet med at vi etterhvert kom oss opp på selve fjellet og gledet oss til å kunne skue utover. Men etter en time i konstant oppoverbakke, sa gubben til slutt stopp. Jeg lusket noen meter lenger for å se om neste bakketopp var den siste, men det var den nok ikke. Vi hadde sikkert måttet travet enda en time før vi var oppe. Dermed ble det en pause i bakken, så vi fikk igjen pusten og var klar for nedstigning. På tur oppover hadde vi fotografert ivrig, for det var vakker natur hvor vi enn snudde oss.

Utsikt mot fjell og himmel, og langt der nede ser vi gården. Her og der rant det vann over fjell og steiner, en spennende kombinasjon synes jeg.

Ketil tar seg en pust i bakken, og jeg fant noen bær med en utrolig blåfarge.

Turen tilbake la vi en annen vei, ned mot fossen. Den var litt mer kuppert og kronglete, men vi kom oss ned og tok en matpause med fossesusen som bakgrunnsmusikk. Det gjør godt å få tynet kroppen litt, samtidig som man får med seg vakker natur og frisk luft. Vel nede hadde vi en rolig kveld, med salat, øl og vin, og Ketil veltet vinglasset mitt som hevn for det ølglasset jeg hadde dynket han med i Cochem. Vi fikk tilbud om å flytte bilen opp mot området med leirplassen, siden de holdt på med gårdsarbeid og pressing av høy. De syntes de bråkte veldig.

Vi flyttet på oss og tilbragte resten av kvelden i skogen med elvesus og stillheten i skogen som eneste forstyrrelse. Mot morgenen våknet vi til regn mot taket, og tåke langt ned i fjellsidene. Etter frokost var det bare å sette kursen hjem igjen.

Jeg fant et lite skogsvesen som tittet ut av trestammen. Det se mer ut som en strandet hai. Ketil skuer utover fjell og skog.

Ketil fanget regnbuen i fossen, og jeg stille vann og ei lita bru. Vann og stein er fascinerende.

Vi fikk en flott tur innover mot en demning, og møtte andre glade vandrere som hadde våget seg ut i nydelig høstvær. Vi var ute i flere timer og klarte å presse inn to matpauser, for mat må man ha, særlig siden Grethe hadde med seg nydelig kake.

Og så noen bilder fra turen.

Vi var ganske spente da vi satte oss i bilen deres og kjørte av sted. Været var fremdeles grått, men lysnet mer og mer ettersom milene forsvant bak oss. Første stopp på veien var Arboretet i Svinvika. Jeg tror jeg skinte om kapp med sola da vi stanset, for dette var noe jeg hadde snakket om i mange år. Men selvfølgelig aldri hadde somlet meg til å gjøre noe ut av. Rhododendronhagen var nydelig og mystisk.

Vel inne i bilen igjen, forsvant det enda flere mil bak oss og vi tok av mot Todalen. Dette var upløyd mark for oss og vi satt der med store øyne mens forventningen steg. Til slutt havnet på på fjellet, og vi svingte inn på tunet til Kårvatn. En aldeles praktfull gård i fantastisk natur.

Vi ble installert i hovedhuset og kunne disponere stue, digert kjøkken og dobbeltrom. Dette var stort. Vi fikk lysbildefremvisning av sjefen på gården, og vi fikk til fulle sett hvor flott naturen der oppe er både sommer og vinter. Det hele ble forsterket av fantastisk musikk som i allefall ga meg frysninger nedover ryggen.

Etterpå fikk Ketil og jeg beskjed av Hilde om å ta med vanntette klær og støvler. Nu skulle vi nemlig gå bak en foss. Det å gå bak fosser er jo selvfølgelig helt dagligdags for oss, og særlig for meg med en smule vannskrekk og dårlig balansenerve. Vi labbet ivei mot fossefallet, og jeg må innrømme at magen slo krøll på seg da vi kom frem. Men jeg bestemte meg for at dette skulle jeg klare. Og det gjorde jeg. Jeg mistet pusten mens fossen rant ned over meg, inn i støvlene og nedover nakken min. Jeg trodde jeg måtte snu, men jeg kom meg inn og ut igjen. Knut Erik suste forbi oss bare iført trusa. Den sniken. Ketil var i allefall såpass høflig at han tok hensyn til meg. Dette var en stor seier.

Etter å ha skiftet til tørre klær, tok vi med mat og drikke og la ivei mot et gapahuk nær gården. Der tilbragte vi kvelden og en stor del av natta. Vi spiste, fortalte røverhistorier og spilte spill. Med bål og varme gensere hadde vi ingen problemer med å holde varmen. Innimellom vinglet jeg rundt på gressbakken i håp om å finne dekning for mobilen, så jeg kunne sende morsomme bilder til venner og familie.

Latteren satt løst denne helga, og det var et minneverdig opphold. Gode venner/familie og rett og slett masse hygge.

Nord Norge er bare vakkert i strålende sommervær, og jeg blir aldri lei av å ta bilde av fjell og skyer. Noe jeg ofte får høre fra mannen i huset.