Men gubben har hatt friuke, så vi har fått unna krukker og hagesaker, og gubben har skiftet dekk på 3 biler og vasket 12 dekk i etterkant. Flinke mannen. Bobilen ble tømt og gjort klar for vinteren, og nu står den på lagring. Vi har hatt familiemiddag med fårikål på menyen, og restene skal fortæres i dag. Jeg valset innom nettet og fant en ny oppskrift på eplekake som ble prøvd ut med gode resultater.

I kveld får vi venner på besøk, som vi ikke har sett på noen uker. Da forsvinner forhåpentligvis resten av eplekaka sammen med boller og plommesyltetøy fra svigerdatteren.

Ei uke med gubben hjemme går så alt for fort, og i morgen drar han tilbake på jobb i byen.

Et lite minne om sommeren da den enda var ny og frisk.

I dag fant jeg et reklameblad for EuroPris, mellom masse annen reklame. Og der reklamerte de for små drivhusvarianter som kan plasseres på bord eller i brede vinduskarmer, går jeg ut ifra. Jeg må vel innrømme at jeg ikke har studert de så inngående enda, men det er liksom slik jeg ser det for meg. Dette må jeg ha, og så må jeg finne ut hva jeg skal så. Jeg har hatt lykke med Tagetes tidligere, og satser på det, og kanskje Margaritter. Av en eller annen merkelig grunn er jeg veldig glad i Tagetes, og synes de lukter så godt. Duften bringer meg tilbake til barndommen.

Noen som har andre gode forslag? Det bør helst være sikkerstikk, altså noe som garantert vil vokse opp, tåle en trøndersk sommer og en nordnorsk hobbygartner.

Det er liksom dette jeg ser frem til, med lengsel og smerte. Min lille hageflekk bak huset, med utgang fra den lille gangen mellom stue og kjøkken. Her inntar jeg frokost og lunsj om været tillater det, og kan sitte lenge etter at sola har forsvunnet rundt hjørnet, om det er varmt nok. Riktignok er ikke utsikten noe å skryte av, men hva gjør vel det. Den er min.

Vi var ganske spente da vi satte oss i bilen deres og kjørte av sted. Været var fremdeles grått, men lysnet mer og mer ettersom milene forsvant bak oss. Første stopp på veien var Arboretet i Svinvika. Jeg tror jeg skinte om kapp med sola da vi stanset, for dette var noe jeg hadde snakket om i mange år. Men selvfølgelig aldri hadde somlet meg til å gjøre noe ut av. Rhododendronhagen var nydelig og mystisk.

Vel inne i bilen igjen, forsvant det enda flere mil bak oss og vi tok av mot Todalen. Dette var upløyd mark for oss og vi satt der med store øyne mens forventningen steg. Til slutt havnet på på fjellet, og vi svingte inn på tunet til Kårvatn. En aldeles praktfull gård i fantastisk natur.

Vi ble installert i hovedhuset og kunne disponere stue, digert kjøkken og dobbeltrom. Dette var stort. Vi fikk lysbildefremvisning av sjefen på gården, og vi fikk til fulle sett hvor flott naturen der oppe er både sommer og vinter. Det hele ble forsterket av fantastisk musikk som i allefall ga meg frysninger nedover ryggen.

Etterpå fikk Ketil og jeg beskjed av Hilde om å ta med vanntette klær og støvler. Nu skulle vi nemlig gå bak en foss. Det å gå bak fosser er jo selvfølgelig helt dagligdags for oss, og særlig for meg med en smule vannskrekk og dårlig balansenerve. Vi labbet ivei mot fossefallet, og jeg må innrømme at magen slo krøll på seg da vi kom frem. Men jeg bestemte meg for at dette skulle jeg klare. Og det gjorde jeg. Jeg mistet pusten mens fossen rant ned over meg, inn i støvlene og nedover nakken min. Jeg trodde jeg måtte snu, men jeg kom meg inn og ut igjen. Knut Erik suste forbi oss bare iført trusa. Den sniken. Ketil var i allefall såpass høflig at han tok hensyn til meg. Dette var en stor seier.

Etter å ha skiftet til tørre klær, tok vi med mat og drikke og la ivei mot et gapahuk nær gården. Der tilbragte vi kvelden og en stor del av natta. Vi spiste, fortalte røverhistorier og spilte spill. Med bål og varme gensere hadde vi ingen problemer med å holde varmen. Innimellom vinglet jeg rundt på gressbakken i håp om å finne dekning for mobilen, så jeg kunne sende morsomme bilder til venner og familie.

Latteren satt løst denne helga, og det var et minneverdig opphold. Gode venner/familie og rett og slett masse hygge.