Vi har en gang som fremdeles står der, og der står den visst godt. Jeg har ikke så mye som gløttet på en malingspensel i vinter. I påvente om at den berømte arbeidslysta skal overmanne meg, gjør jeg meg klar til kamp. For til tross for at det er lysere om ettermiddagene, så er hodet og kroppen min like treg. Jeg blir helt matt av mennesker rundt meg som sprudler av pågangsmot og kreativitet, men heldigvis så er det ikke så mange av dem. For jeg synes jo selvfølgelig at andre kan ha det like fælt som meg. Det skulle bare mangle. Derfor blir jeg superskeptisk og skuler mistenksomt om noen skulle finne på å jodle i ren iver over å skulle sette i gang med et digert malingsprosjekt, eller noe i den duren.

En annen ting er at jeg omtrent gråter av reprisen fra “Herskapelig” med Toppen Beck. Jeg blir så rørt av norsk natur og fjellheimer at det nesten er flaut. Fantastiske hager dukker frem på skjermen, og jeg sukker henført og mumler for meg selv om at slik vil jeg også ha det. Hager, blomster, mennesker, hus, fjell, alt slikt rører meg for tiden. Mennesker som følger sine drømmer, og lever “lykkelig” alle sine dager, tiltaler meg veldig. Slik vil jeg også bli. Tror jeg. Men har jeg en drøm da? Før i tiden drømte jeg om å reise ut i verden, og se og oppleve andre kulturer. Nu vil jeg ikke lenger enn til de britiske øyer eller Tyskland, eller bare Norge for den del. Min drømmer har skrumpet betraktelig inn, og det er greit. Jeg savner ikke de gamle drømmene.

Mine nye drømmer er gjennomførbare, og skal gjøres sammen med min kjæreste i livet, nemlig gubben min. Jeg har et håp og et veldig sterkt ønske om at vi skal bli gamle sammen, og få oppleve noe av det vi snakker og drømmer om. Mine nye drømmer favner også familien min, og ønske om stadig å skape nye minner og opplevelser sammen.

En helt annen ting er at jeg i år har planer om å så blomster inne, det er det lenge siden jeg har gjort. Hvor jeg skal sette vekstene har jeg ikke tenkt på enda, men noe må jeg vel finne på. For jeg har jo en helt grei hage, om enn ikke så flott som de jeg ser på tv’n, og det hadde vært morsomt å bidra meg egenproduserte blomster igjen. Delmål er viktig, det lærte jeg da jeg utdannet meg til hjelpepleier. Og det å så frø inne er et delmål, på vei mot det store målet som selvfølgelig er å sette underverkene ut i hagen. Så da har jeg en plan. Tenk det.

Se så fort som tiden gikk, når jeg satte meg ned uten en fornuftig tanke. Det er på en måte litt betryggende å se, og observere alle ordene som har trillet ut av mitt akk så tomme hodet.

Ha en fortreffelig kveld.