Henningsvær var veldig trivelig, og innkjøringen mot fiskeværet var utrolig flott. Vi lunsjet på Lysstøperiet, et spisested etter mitt hjerte. Ellers så ruslet vi rundt og bare glodde.

Bryggeromantikk.

Slik var det rundt hver en sving.

Et noe spesielt hus, som ga meg sydlige vibber.

Herfra gikk turen videre til Hamnøy, hvor vi hadde leid ei rorbu for to netter. Siden vi hadde vært sent ute med å bestille så fikk vi ikke plass ved sjøen, men hva gjør vel det. Hytta var romslig, og det var rent og fint. Et velutstyrt kjøkken var det også, men med Hamnøy Mat og Vinbu som nabo så ble det ikke mye matlaging. At nordlenninger er uhøytidelige fikk vi bevis for de to kveldene vi spiste der.

Mannfolkene spiste hvalbiff første kvelden mens vi damene spiste fisk.

Utenfor rorbua i flott vær.

Naturen rundt Hamnøy var vakker og storslått.

Fiskegjel, hav og fjell.

Dagen etter vi kom så sto Å og Reine for tur, og med friskt mot la vi i vei. Vel fremme i Å kom regnet og det var en smule ruskete den første timen vi var der. Men så kom sola frem og vi fikk nyte resten av dagen i flott vær.

Vi ser muligens litt forhutla ut der vi står ytterst på Å.

Ut mot havet i gråvær og regn. Vakkert er det uansett.

For å få varmen i oss så søkte vi ly i et gammelt bakeri, hvor vi fikk oss nystekte kanelboller og varm kaffe.

Så skinte det opp og vi fikk se Å i all sin prakt.

Måser var det nok av, og de holdt en underlig til leven.

Et båtmuseum fikk vi også med oss.

Lagring av tørkede torskehoder, som blir malt opp og brukt som fiskemat.

Slike lagerhus så vi flere av.

Det kan nesten ikke bli mer idyllisk enn dette.

For å i det hele tatt komme i gang med bloggingen igjen og postet noe fra ferieturen, så deler jeg opp Lofoten i to deler. Så værsågod, her er første del.

Vi var ganske spente da vi satte oss i bilen deres og kjørte av sted. Været var fremdeles grått, men lysnet mer og mer ettersom milene forsvant bak oss. Første stopp på veien var Arboretet i Svinvika. Jeg tror jeg skinte om kapp med sola da vi stanset, for dette var noe jeg hadde snakket om i mange år. Men selvfølgelig aldri hadde somlet meg til å gjøre noe ut av. Rhododendronhagen var nydelig og mystisk.

Vel inne i bilen igjen, forsvant det enda flere mil bak oss og vi tok av mot Todalen. Dette var upløyd mark for oss og vi satt der med store øyne mens forventningen steg. Til slutt havnet på på fjellet, og vi svingte inn på tunet til Kårvatn. En aldeles praktfull gård i fantastisk natur.

Vi ble installert i hovedhuset og kunne disponere stue, digert kjøkken og dobbeltrom. Dette var stort. Vi fikk lysbildefremvisning av sjefen på gården, og vi fikk til fulle sett hvor flott naturen der oppe er både sommer og vinter. Det hele ble forsterket av fantastisk musikk som i allefall ga meg frysninger nedover ryggen.

Etterpå fikk Ketil og jeg beskjed av Hilde om å ta med vanntette klær og støvler. Nu skulle vi nemlig gå bak en foss. Det å gå bak fosser er jo selvfølgelig helt dagligdags for oss, og særlig for meg med en smule vannskrekk og dårlig balansenerve. Vi labbet ivei mot fossefallet, og jeg må innrømme at magen slo krøll på seg da vi kom frem. Men jeg bestemte meg for at dette skulle jeg klare. Og det gjorde jeg. Jeg mistet pusten mens fossen rant ned over meg, inn i støvlene og nedover nakken min. Jeg trodde jeg måtte snu, men jeg kom meg inn og ut igjen. Knut Erik suste forbi oss bare iført trusa. Den sniken. Ketil var i allefall såpass høflig at han tok hensyn til meg. Dette var en stor seier.

Etter å ha skiftet til tørre klær, tok vi med mat og drikke og la ivei mot et gapahuk nær gården. Der tilbragte vi kvelden og en stor del av natta. Vi spiste, fortalte røverhistorier og spilte spill. Med bål og varme gensere hadde vi ingen problemer med å holde varmen. Innimellom vinglet jeg rundt på gressbakken i håp om å finne dekning for mobilen, så jeg kunne sende morsomme bilder til venner og familie.

Latteren satt løst denne helga, og det var et minneverdig opphold. Gode venner/familie og rett og slett masse hygge.

Nord Norge er bare vakkert i strålende sommervær, og jeg blir aldri lei av å ta bilde av fjell og skyer. Noe jeg ofte får høre fra mannen i huset.