Etter trening dro jeg på butikken, og fikk kjøpt meg ei bukse og litt pynt til førjulstiden. Jeg skulle kjøpe duk til salongbordet på Kid, men hadde selvsagt glemt å ta mål av bordet. Det ser forresten så ille ut at jeg har tenkt å dekke det helt til med duk i jula. Jeg har tatt bilde av pynten, og her kunne jeg jo kommet med en liten løgn og sagt at det var selvlaget, men siden jeg ofte har sagt at jeg ikke engang vet opp ned på en strikkepinne, så vil nok ingen tro meg likevel.

Vel hjemme igjen så gikk min søster og jeg tur i nydelig vær, og fikk tatt noen fine bilder. Etter min mening da. Men jeg frøs hele veien, og nu har jeg fyrt opp og skal hoppe i dusjen for å varme meg opp igjen. Før jeg kom meg hjem så verket det fra venstre hofte og ned til kneet, så jeg vraltet det siste stykke. Men nu er alt som det pleier igjen.

Siste ferieuka til Ketil fant vi ut at vi skulle dra til Kårvatn igjen, det var meldt fint vær tirsdag så det var bare å komme seg avgårde. Vi la oss til på parkeringsplassen som året før, spiste litt lunsj, pakket sekken og la ivei ut i naturen.

Dette er en særdeles vakker fjellgård, som har et gårdstun som bugner av blomster og grønne vekster.

Vi fulgte en sti som gikk oppover, og vi regnet med at vi etterhvert kom oss opp på selve fjellet og gledet oss til å kunne skue utover. Men etter en time i konstant oppoverbakke, sa gubben til slutt stopp. Jeg lusket noen meter lenger for å se om neste bakketopp var den siste, men det var den nok ikke. Vi hadde sikkert måttet travet enda en time før vi var oppe. Dermed ble det en pause i bakken, så vi fikk igjen pusten og var klar for nedstigning. På tur oppover hadde vi fotografert ivrig, for det var vakker natur hvor vi enn snudde oss.

Utsikt mot fjell og himmel, og langt der nede ser vi gården. Her og der rant det vann over fjell og steiner, en spennende kombinasjon synes jeg.

Ketil tar seg en pust i bakken, og jeg fant noen bær med en utrolig blåfarge.

Turen tilbake la vi en annen vei, ned mot fossen. Den var litt mer kuppert og kronglete, men vi kom oss ned og tok en matpause med fossesusen som bakgrunnsmusikk. Det gjør godt å få tynet kroppen litt, samtidig som man får med seg vakker natur og frisk luft. Vel nede hadde vi en rolig kveld, med salat, øl og vin, og Ketil veltet vinglasset mitt som hevn for det ølglasset jeg hadde dynket han med i Cochem. Vi fikk tilbud om å flytte bilen opp mot området med leirplassen, siden de holdt på med gårdsarbeid og pressing av høy. De syntes de bråkte veldig.

Vi flyttet på oss og tilbragte resten av kvelden i skogen med elvesus og stillheten i skogen som eneste forstyrrelse. Mot morgenen våknet vi til regn mot taket, og tåke langt ned i fjellsidene. Etter frokost var det bare å sette kursen hjem igjen.

Jeg fant et lite skogsvesen som tittet ut av trestammen. Det se mer ut som en strandet hai. Ketil skuer utover fjell og skog.

Ketil fanget regnbuen i fossen, og jeg stille vann og ei lita bru. Vann og stein er fascinerende.