Vi har som vanlig vært på Rica Nidelven og spist lunsj, og de er så trivelig der at man kunne sittet i timesvis. Nydelig pianomusikk passer godt til mat har vi funnet ut. Etterpå var vi innom Olavs Pub og hørte på jazz. I morgen står nok Ladestien på programmet igjen, for nu er is og sørpe borte.

Når man siger ned i stolene på Rica Nidelven, og lar seg innhylle i musikken mens blikket hviler på kanalen utenfor, da blir man nesten litt euforisk. Og da begynner vi å skravle, om alt og ingenting, og ferie. Men merkelig nok om ferien neste år.

Jeg kom i skade for å ta en titt i album her en dag, siden jeg jo har vært så flink å sette inn bilder, og der fikk jeg sommeren 2009 midt i fleisen. Tyskland og Moseldalen lyste mot meg, og jeg sukket høyt og inderlig. Vi har vært i Moseldalen fire ganger, og den har fått en stor plass i hjertene våre. Selv om vi nesten har sverget på tur til England neste sommer, så dras vi stadig mot Tyskland igjen. Dessuten går det jo ikke båt fra Norge til England lenger, noe som er en stor strek i regningen når man har bobil. Så vi får se hva vi lander på. Halve turen er jo å planlegge og glede seg.

Ferien i år går nordover, og vi skal sjekke ut NAF-boka for å få oss noen avstikkere på tur oppover. Vi gleder oss veldig til å se hav og fjell igjen, de nordnorske vel og merke. Det er 3 år siden vi var i Narvik, og vi føler at tiden er inne for en tur. Det blir fint å se svigermor og hennes samboer igjen, og kanskje treffer vi gamle venner også. Dessuten lengter jeg nordover hver søndag når jeg benker meg foran tv for å se “Himmelblå”. Men før den tid skal vi til Ålesund, og i juni skal vi på byfest i Lillestrøm. Litt av hvert annet må vi vel også finne på i løpet av sommeren.

Her ser jeg omsider lyset i enden av tunnelen igjen, og godt er det. Fysioputten min sier at jeg er mye bedre, og det kjenner jeg selv også. Det er slutt med at jeg biter meg fast i benken bare han ser på meg, selv om jeg fremdeles har en del vonde punkter, så blir det mindre av dem for hver gang. Jeg går ofte tur, og skal gå mer. Kondisen skal opp et hakk.

På jobb har vi begynt med andre periode med forhandlingsturnus, og jeg er med i en gruppe på 3 som skal ta oss av dette. Læremåten er prøving og feiling, og siste møtet var visst mest av det siste. Jeg var helt svett da vi omsider var ferdig. Men vi har gjort en del i ettertid og har kommet et stykke lenger, og ser at vi tenker rett. Det er jo litt morsomt også da. Og ypperlig for meg å kunne planlegge mer fri når gubben har friuke. Dette blir nok bra når vi får taket på det, og folk ser hvordan det funker.

I tillegg så har vi det utrolig morsomt på arbeid, og jeg jobber sammen med en flott gjeng med oppegående damer. Selv om dagene kan være hektiske, travle, og fysisk og psykisk tunge til tider, så sitter latteren løst. Vi hadde ikke overlevd uten humor og glimt i øyet, og jeg er veldig glad i gjengen på jobb.

Sånn ellers vil jeg bare si…. hallooo det er våååår.

Jeg sitter her inntullet i et pledd og med tykke ulvangsokker på bena, for jeg nekter å sette på ovnen her inne på datarommet. Om en times tid vil varmen fra vedovnen ha spredd seg i hele huset, og det er det jeg venter på. Det er litt kjedelig å gå her med vond rygg, for det er så lite jeg får gjort. Ikke det at jeg akkurat sprudler over av kreativitet og pågangsmot på denne tiden av året, men likevel da… En titt på gradestokken forteller meg at vi fremdeles har tosifrede kuldegrader, ned mot 20-tallet.

Jeg har bestilt bilder for halve året, og de skal settes i album i dag. Den dagen de kom i posten ble jeg sittende og titte gjennom dem, og humre for meg selv. Jeg har en litt barnslig glede av å ha bilder i handa, studere folk og situasjoner og mimre. Bilder på pc og bilder i album er som natt og dag.

Et lite glimt av hagen på baksiden av huset, hvor jeg elsker å sitte og spise frokost. Med utgang rett fra kjøkkenet er dette min yndlingsplass. Det andre bildet viser terrassen og litt blomster.

En bukett av ville sommerblomster. Og den kule sønnen da de var på besøk i mai, pleddet bak er der fordi vi ikke hadde fått skiftet vindu etter at det ble knust. Etterhvert ble det både nytt vindu og hvite karmer i hele utestuen vår.

Grethe (søster) og jeg har allerede begynt å planlegge fototurer når våren kommer, så jeg skal ut og kjøpe meg støvler Jeg lengter med lengsel og smerte på å høre våryre fugler og drypping fra tak og busker, da våkner jeg fra vinterdvalen min og kan trekke pusten godt inn igjen. Jeg kjenner at jeg blir dratt mot naturen mer og mer, hvorfor vet jeg ikke. Kanskje har det noe å gjøre med at jeg har oppdaget gleden av å ta naturbilder, eller har det noe å gjøre med langt fremskreden alder… Jeg sluker naturprogram, spesielt fra Norge, og kan blir helt salig og rørt av utsikt utover fjell og fjorder.

Fjord og fjell på tur til Narvik i -07, og midnattsol fra svigermors balkong samme sommer.

Til tross for at jeg kan synes vinteren er vakker og flott, så er jeg ikke noe vintermenneske. Jeg elsker våren; drypping fra taket, våryre fugler, lukten av våt jord, blomsterspirer, varmen fra sola, det å kunne gå i joggesko igjen, kaffe ute på terrassen… Våren er for meg en tid full av muligheter, planer, drømmer og forventninger.

Her i huset starter vi grillsesongen så tidlig som mulig, og har alltid vært glad i å spise ute. Innhyllet i tykke klær og med pledd på fanget sitter vi der, med kaffekoppen og maten vår og mollkoser oss. Det hjelper selvfølgelig på at vi har utepeis og terrassevarmere, jeg skal ikke nekte for det. Når vi får plassert terrassemøblene og lagt utover puter og slikt, så er det en høytidelig og munter stemning i heimen. Og årets første utekaffekopp inntas med høye henførte sukk. Vårens første grilling er om enn enda mer høytidelig, for da kommer også mamma og Grethe, medbragt salat og drikke, og grillmesteren selv går løs på oppgaven med dødsforakt. O’salige fryd.

Så får jeg bruke disse vintermånedene til å lengte, drømme og puste i overflaten, til våren atter en gang dukker opp.

Ha en strålende dag, full av håp og forventninger.

Nyttårsaften hadde vi besøk av venner, og det ble en livat aften. Akkurat som i gamle dager. Og så var jula over, og 1. nyttårsdag for treet ut døra, mens alle nålene lå igjen inne.

I januar fikk vi kloakk i kjelleren, det luktet i hele huset og jeg brukte ei hel helg på å løpe opp og ned kjellertrappa for å følge med vannstanden. Hjelp ble tilkalt, og de brukte visst noen timer på å få løsnet proppen. Heldigvis var dette på kommunens grunn, så det kostet ikke oss noe.

Vi har hatt en snerik vinter, det har lavet ned og det har vært kaos i Trondheim. Jeg er glad vi bor på landet, for i byen var sidegatene skrumpet inn til en liten sti med biler og snehauger i skjønn forening. Siden jeg kan gå på jobb, har jeg egentlig bekymret meg lite over all sneen. Bortsett fra at jeg sånn generelt ikke er særlig glad i verken vinter eller sne, og sukker høylydt over all av og på kledning når jeg kommer på jobb.

Men nu er endelig våren her, påsken er over, den også med Ketil på jobb og jeg med noe jobb og litt fri. Vi har, etter min mening, hatt en god del sol og jeg har fått sittet på terrassen og opparbeidet meg fregner. Sykkelen er tatt i bruk og jeg har gått turer, om enn ikke på fjellet. Påskehelga dro jeg til byen, mens Beate ble hjemme og fikk overta både bil og hus. Påskeaften opprant med nydelig vær og vi dro til byen og parkerte bilen. Der gikk vi til Bakklandet og fikk oss kaffe og svele på Skydsstasjonen. Turen gikk videre langs elva og ned til brua over til Ila kirke, og derfra til Ila og Stolt Kaffebar, som selvfølgelig var stengt akkurat denne dagen. Dermed ble det Kaffe Filter som fikk gleden av vårt besøk, og der satt vi ute og spiste brød med laks, kaffe og Cappuchino, mens vi tittet på barn og voksne som lekte i Ilaparken. Vel tilbake i byen igjen parkerte vi oss på en benk i Nordre, der fortsatte vi å titte på folk og nyte fin musikk fra to gatemusikanter. En utrolig trivelig byvandring med innslag av mat, mennesker og mye skravling oss imellom.

Søndag var det overskyet men fint, så vi dro til Ringvebukta og parkerte bilen ved Sponhuset. Det var en god del folk både på stranda og langs Ladestien, både unge og gamle. Det var bål og grilling, og det så ut for at folk koste seg. Vi ruslet et stykke av stien før vi snudde og satte kursen mot Sponhuset hvor vi omsider fikk oss nystekte vafler og kaffe, som ble fortært ute.

Vi ble innstallert i et rom i kjelleren, som vi delte med en diger vevstol. Det var bare gubben og jeg som bodde i huset, så vi ordnet oss til oppe i stua med gode stoler, medbragt hjemmefra, og mat i matbua i kjelleren. Om kveldene så vi tv, drakk vin og øl, og gumlet chilinøtter. Om dagene snekret Ketil og jeg malte, og malte……. Pausene hadde vi ute på terassen i strålende vårsol. Jeg måtte faktisk kjøpe solkrem for jeg ble solbrent på nesa.

Ei hel uke hadde vi der. Vi fikk kost oss og skravlet med barnebarnet hver dag, og det kunne nesten ikke bli bedre. Og i løpet av uka begynte vi å ane konturene av kjøkkenet, og fikk se 2 etg. nesten fiks ferdig. Vi fikk også gleden av å være med å tømme leiligheten de flyttet fra, men slapp heldigvis unna vaskingen. Det er noe spesielt med å se at et hjem tar form, en prosess vi har vært med på mange ganger i løpet av et liv. Dette var første gangen for sønnen og familien. Huset ligger like ved sønnens svigerforeldre, så de bodde der mens de holdt på. Lettvint og greit.

Barnebarnet frydet seg med å løpe omkring og se på alt vi gjorde, og innimellom ble hun oppvartet av sin farmor ute på terassen. Noe som var stor stas. Selv om det ble mye….ikke røre den….pass deg for der er det maling…. ikke gå opp trappa alene….. så var det nok morsomt for en liten frøken å være med.

Da vi dro trodde de unge at de ville være i hus i løpet av ei uke. Vi visste selvsagt bedre men tiet klokelig stilt om det.

På tur mot Ålesund. Det er vår langs kysten, og hjemme var det fremedeles mye sne på plena.

Dette skal flyttes på.

Så var det på plass der hvor kjøkkenkroken skal være.

Et skikkelig hus av god gammel årgang.